Gull eller blår?

Lever vi i en litterær gullalder, eller blir vi kastet blår i øynene av en middelmådig generasjon som er travelt opptatt med å utrope seg og sine til geniale kunstnere?

Har dagens unge forfattere gått til dekket bord eller til sengs med Faldbakken? Dette er spørsmål som er blitt reist i den litterære debatt som har utspunnet seg på Dagbladets kultursider de siste par uker.

Det hele startet med at Jan Kjærstad i en enqujte om litteraturkritikkens bedrøvelige tilstand erklærte at det ikke var kritikken, men litteraturen det var noe galt med. Dette fikk den nye norske litteraturens wonderboy og førsteelsker Tore Renberg til å tenne på alle plugger: «Vår samtids litteratur er så sterk at dens styrke gjør oss blind.»

  • Renberg uttrykte ikke bare tilfredshet med seg og sine, han ville også gi kreditt til sine forgjengere, storesøsknene på 80-tallet, som kanskje ikke hadde det så travelt med å promovere seg selv (en sannhet med modifikasjoner), men uten hvilke Renberg og hans mer oppmerksomhetskrevende generasjon ikke ville ha nådd dit de var nådd. Dette knefallet falt på sin side den nye kometen Ari Behn tungt for brystet. Behn prøver å spille den unge Hamsun, men buksene synes foreløpig å være et par nummer for store. Å opphøye fadermord til en litterær dyd per se uten å gi noen nærmere forklaring på hva det er som feiler fedrene annet enn at Fosse og Herbjørnsrud er «døde karer», og at «Kjærstad og Fløgstad har havnet i faktahelvete», holder ikke mål. Men det viser seg snart at det ikke er fedrene Behn vil myrde, det er de litt eldre søsknene, den knusktørre «Bø-og-Blindern»-mafiaen, han har fått i vrangstrupen. Han etterlyser en mer «lidenskapelig» litteratur og forfattere som ikke er redde for å skitne til hendene sine ved å låne motiver og teknikker fra underholdningskulturen.
  • Dette gir selvsagt Renberg lett spill. Med rette påpeker han at Behn slår inn åpne dører. Oppgjøret med den altfor flinke litteraturen er allerede tatt, og dessuten er han trøtt av det idiotiske skillet mellom «sjømannen som elsker livet, og studenten som elsker alt som er dødt og trist». Alexander G. Rubios larmende gjentakelser av Behns synspunkter og Knausgårds mer balanserte tillitserklæring til Renberg bringer ikke noe vesentlig nytt inn i debatten. Det skjer først idet Stig Sæterbakken trer inn i ringen med den hensikt å slå knockout på alle de andre. Sæterbakken går i bresjen for en einstøingenes estetikk, og gjør anonymiteten - mangelen på oppmerksomhet fra samtidens side - til et kvalitetsstempel i seg selv - i beste kvasiromantiske stil. At han samtidig plasserer Renberg og Knausgård i seng med Faldbakken føler neppe noen av de to seg smigret over.
  • Det har vært en debatt hvor mange idiosynkrasier er blitt luftet. Men hva står så tilbake? Mest iøynefallende er fraværet av kvinnelige deltakere og menn over 35. Hvorfor denne rungende tausheten fra kvinnene i en tid hvor de så opplagt er på offensiven? Påfallende er det også at gammelgutta glimrer med sitt fravær. Skyldes det at debatten oppleves som et internt generasjonsoppgjør som dypest sett handler om å posisjonere seg i forhold til hverandre?
  • Siden 1965 har det aldri kommet til noe vellykket generasjonsopprør. Den gang erklærte Tor Obrestad på lederplass i Profil at han og hans generasjonsfeller ikke følte seg forpliktet overfor noen annen tradisjon enn den de selv skapte, og det endte med at de tilkjempet seg et hegemoni som de beholdt i mange år. På 80-tallet hadde alle det travelt med å distansere seg fra 70-tallslitteraturen, men dette var et oppgjør som gikk på tvers av generasjoner. Da mediene etterlyste et nytt generasjonsoppgjør omkring 1990, falt også dette i fisk. I Vagant raljerte man over dem som ønsket å ta avstand fra et tiår preget av «fruktbart kaos», og de yngre som uttalte seg, identifiserte seg verken med den ene eller den annen generasjon. Men utover i 90-årene har noe skjedd. Selv om man skal være forsiktig med å skape myter, har det skjedd en bevegelse i retning av en høyere grad av virkelighetsforpliktelse eller virkelighetsfascinasjon. På 90-tallet har flere og flere gitt uttrykk for at de ønsker at deres bøker skal berøre leserne. Å etterstrebe utilgjengelighet er ikke lenger et mål i seg selv. De yngre forfatterne vedkjenner seg uten blygsel at de ønsker å nå ut til publikum. Den inngrodde forakten for leserne er gudskjelov i ferd med å svekkes. Sånn sett kjører Renberg og Behn i samme spor.
  • Enhver tid har sine forutsetninger i den forutgående. Ingen går forutsetningsløst i gang med å skrive en litteratur som er radikalt annerledes enn den forutgående. Ropet på det radikalt nye, det som definitivt utfordrer alt som er skapt fra før, har gjallet gjennom hele vårt århundre. Men dette er passé. Avantgardens krampetrekninger har vi kunnet iaktta i lengre tid. Selvfølgelig skal ikke forfatterne slutte med å provosere sine lesere og utfordre tidens litterære smak. Legger litteraturen seg langflat for tidens guder, har den tapt sin viktigste berettigelse. Men marginalisering kan aldri opphøyes til et kvalitetskriterium i seg selv. Miskjent i sin samtid, anerkjent av ettertiden - en mer utbredt og tvilsom klisjé kan man knapt tenke seg i dag.

Jeg er grundig trøtt av påstandene om at de virkelig interessante og spennende forfatterne blir oversett og tiet i hjel, og at kritikere og medier kun interesserer seg for «bokklubbforfatterne». Det stemmer ikke. Tvert imot er mediene fiksert på det nye, på det som er annerledes. Kan f.eks. Ole Robert Sunde og Stig Sæterbakken klage på manglende oppmerksomhet? Renberg og Behn har ikke så fine følelser. 80-tallets forfattere har slitt med sin ambivalente holdning til de moderne mediene. Dagens unge er ikke belemret med den samme angst.

  • Knausgård fører fornuftig tale når han hevder at livet i litteraturen ligger i samspillet mellom den som skriver og den tiden han befinner seg i. Jeg er ikke så interessert i om vi lever i en litterær gullalder eller ei. Som litteraturhistoriker er jeg mer interessert i hvem som går i seng med hvem, og hvilke trender man kan øyne konturene av - selv om det er lett å trekke på smilebåndet av rikssynsere som har gjenoppdaget familien og Gud i norsk litteratur. Men det viktigste spørsmålet er om vi har en litteratur som lever og engasjerer sine lesere - de være seg få eller mange - og om det finnes forfattere for hvem det å skrive er livets innhold.

Og jeg spør: Kan det overhodet herske noen tvil om det?