Gull og søle i ville vesten

DVD: Sjangeren lar seg ikke utrydde. Hver gang man tror at den er død for godt, oppstår den på ny. Nå benker norske tv-tittere seg foran TV 2-skjermen hver fredag for å se hvordan det står til i Deadwood, Sør-Dakota, anno 1876. I USA er to sesonger unnagjort. Den tredje skal spilles inn seinere i år og vises i 2006.

I likhet med en serie som «Sopranos» går «Deadwood» dypt inn i grenselandet mellom sivilisasjon og det motsatte i amerikansk kultur. Men der slutter sammenlikningen. Hype av typen «Deadwood er Sopranos i det ville vesten» er misvisende. Men begge seriene forteller om et samfunn der den sterkestes rett står steilt mot mer demokratiske former for justis. I «Deadwood» er denne konflikten rendyrket inntil det bisarre. I denne serien er utviklingen av nybyggersamfunnet inne i sin absolutt mørkeste fase.

FORTELLINGEN BYGGER på historiske facts. I 1868 - etter den amerikanske borgerkrigen - var det store området rundt Black Hills i Sør-Dakota erklært av den amerikanske regjeringen som indianerland. Black Hills var Siouxindianernes hellige fjell. Der utøvde indianerne ritualer knyttet til språk, religion og mytologi. Hver sommer danset de soldansen.

Hvite hadde overhodet ikke lov til å ta seg inn i dette strøket. Noen trosset forbudet og dro inn likevel. I mars 1876 ble det funnet gull i Black Hills. I løpet av de neste tre månedene strømmet ti tusen mennesker til stedet. Verken regjeringen eller indianerne klarte å hindre dem.

De som kom, var ikke akkurat de mest kultiverte blant nybyggerne. Dette var stedet for outsidere og utskudd, for rømlinger, svindlere, halliker, horer, lykkejegere, revolvermenn og folk som var på bånn og håpet å komme seg opp igjen i en fart. Deadwood vokste fram som en improvisert landsby - bygd opp uten regulering og ettersyn. Indianerne ble nedkjempet i tusentall.

DEADWOOD VOKSTE fram som et myrhøl der grådighet, vold og kynisme hadde gode vekstvilkår. Byen bød på et superlotto - både for de som minte etter gull og for de som «minte gullgraverne», som det heter i en formulering fra filmens regissør David Milch, mannen som også har vært involvert i serier som «Hill Street Blues» og «NYPD Blue». Han har også bakgrunn både som vellykket akademiker og som heroin- og alkoholavhengig - så han har både den intellektuelle og den menneskelige ballasten.

Det han ønsker, er å skildre et amerikansk landskap som er ribbet ned til nakne fjellet. I Deadwood hersket ingen lover. Her gjorde alle det de ville. Drap var en daglig foreteelse. Bare da en gærning drepte den alkoholiserte gambleren og revolvermannen Wild Bill Hickok, strålende framstilt av Keith Carradine, ble en parodi av en rettssak avviklet.

De mest interessante typene for Milch er ikke gullgraverne. Han skildrer dem som kravler på utsida av selve gulljakten. De som bygde opp et system for å fravriste gullgraverne gullet de fant. De som ikke engang ville drømme om å stå til livet i vann eller hogge løs på fjellet for å finne gullet. De som i stedet bygde barer, horehus, kasinoer, hotell, forretninger - og som på den måten bygde et system i galskapen av hor, fyll, gambling, slåssing, hanekamp, indianerslakting og apokalyptisk villskap.

TV-SERIEN BÅDE viderefører og fornyer westernsjangeren. Den er mørk, veldig mørk. Bildene er iblant som reflekser av et sjelelig nattlandskap. Sola er stort sett til stede som striper av lys gjennom vinduer, glugger og sprekker i veggen. Man griper etter solbriller når scenen brått skifter til dagslys en sjelden gang. Filmen er fjernt fra den tradisjonelle, amerikanske John Ford/John Wayne-utgaven med vakre landskaper og rettskafne menn.

Bare sporadisk har westernfilmer hatt en liknende stemning, for eksempel i Clint Eastwoods «Unforgiven» (1992). Du finner også noe av den samme formen for håpløshet og mørke i filmer som «Heaven\'s Gate» (1980) av Michael Cimino og «The Long Riders» (1980) av Walter Hill, som for øvrig regisserte første «Deadwood»-episode. Eller i Robert Altmans «McCabe & Mrs. Miller» (1971), der Keith Carradine faktisk Hollywood-debuterte i en birolle som naiv cowboy i gullgravermiljø. Han varte bare et par minutter før han ble drept.

Spagettiwesternsjangeren kan minne om denne typen film, men er oftest mer stilisert. «Deadwood» er mer sosialrealistisk i tilnærmingen. Spagettiwesterns er dessuten mer sentrert om konflikten helt/skurk, selv om det iblant kan være vanskelig å se forskjell. I «Deadwood» er de fleste litt av begge deler, selv om enkelte selvsagt er ondere enn andre. Den mest fascinerende typen er bar- og horehus-eieren Al Swearengen (spilt av Ian McShane), som trolig tjener bedre på sin virksomhet enn den mest vellykte blant gullgraverne. På den andre siden står Seth Bullock, som også er forretningsmann. Han selger utstyr, men han er også en mann med samvittighet - noe som forvirrer Swearengen.

David Milch hevder at han med hensikt har gjort alle disse typene motstridende og kompliserte - og derfor interessante. Han blander historiske skikkelser som Wild Bill Hickok og Calamity Jane med oppdiktede personer. Han forsøker å trenge seg inn på undersiden av den historiske virkeligheten og søke opp enkeltmennesker og skildre deres reaksjon på ei kaotisk tid. I Deadwood fins ingen svar på åndelige behov - bare på materielle og kroppslige. I kampen om nytelse, gull og makt oppstår tapere og taperes tapere.

Det muntlige språket i filmen skiller den skarpt fra westerntradisjonen. Særlig Swearengen fører et språk fylt av tabuord og obskøne formuleringer. Milch mener dette er en demonstrasjon av språk som makt - brukt både til angrep og forsvar. Også her bygger Milch på historien. Det obskøne vokabularet i Vesten skal ha vært svært avansert i sin alminnelighet. Men i gruvebyer som Deadwood skal det ha gått over alle grenser. Den som var mest fæl i kjeften, var også den sterkeste.

Samtidig som Swearengen banner så det slår gnister rundt ham, snakker han et snirklete, gammelmodig, litterært engelsk. Det er ikke å ta for hardt i å si at serien iblant kan virke som en Shakespeare-variant. Når hotelleieren A.W. Merrick går omkring og snakker til seg selv i lange monologer, minner han litt om Polonius i «Hamlet» - ikke i innhold, men i form.

TIL TROSS FOR at «Deadwood» kan virke seigtflytende, kynisk, humørløs, lyssvak, ribbet for positivisme - så fenger den oss. Suggererte følger vi med til neste bilde, og neste igjen. Og nesten alle bildene framstiller mennesker. Alene, eller sammen med andre - sjelden glade, nesten alltid litt redde. Selv Swearengen er redd - for å miste grepet om forretningene, horene, kundene, konkurrentene.

Daglig får disse menneskene bekreftet at ingenting varer - minst av alt livet. Det ene øyeblikket står du med en gullklump i hånda, i det neste er du grisefôr (det skjer faktisk, at lik blir hivd i en grisebinge). En verden fjernt fra dagens - eller er den det? Spørsmålet er om ikke David Milch har lyktes med å skape en treffende, men alt annet enn optimistisk visjon av et samfunn rått styrt av tilbud og etterspørsel. I sin aller mest ribbete tilstand.