Gullalder på hell?

I NORGE HAR VI

en faglitterær tradisjon som det er all grunn til å være stolt av. Det skrives godt og mye på universiteter og høgskoler. Kvaliteten på de faglitterære bøkene viser seg også gjennom etterspørselen fra utlandet, og antallet oversettelser fra norsk til dansk og svensk er betydelig større enn den andre veien. Jeg er imidlertid redd for at politiske prioriteringer innenfor undervisning og forskning fører til en markant reduksjon i antall faglitterære utgivelser. En ambisjon ved den nye reformen for høyere utdanning har vært å introdusere nye undervisnings- og evalueringsformer. En konsekvens er at mange av våre flinkeste fagfolk nå benytter urimelig mye tid på administrasjon. Samtidig har meritteringskriteriene blitt endret i forskningsformidlingens disfavør. Et regime der det publisering i internasjonale tidsskrifter som teller ved ansettelser og avansement, gjør det mindre attraktivt for den enkelte å bruke tid på fagformidling.

Engelskspråklige lære- og fagbøker har i flere tiår hatt en temmelig konstant markedsandel i det norske fagbokmarkedet. Nytt av året er at engelsk litteratur blir foretrukket framfor norsk av språklige og ikke av faglige og pedagogiske årsaker. Dersom dette er en voksende og vedvarende utvikling vil det være en alvorlig utfordring for fagformidling på norsk.

De aller fleste norske fagformidlerne har skrevet av andre årsaker enn de økonomiske, men pensumsalget ved høyskoler og universiteter har sikret forfattere en økonomisk kompensasjon. Utviklingen i høyere utdanning ser ut til å gå mot en økende spesialisering også på lavere studienivåer. Effekten av dette er at antall bestselgere innenfor pensummarkedet blir færre og forlagenes mulighet til å finansiere en bred utgivelsespolitikk blir svekket.

REFORMENE SOM NÅ

gjennomføres, kan ha positive effekter som forbedret undervisningskvalitet og økt studentgjennomstrømning. Det bekymringsfulle er hvis offentlige myndigheter ikke også ser de negative effektene av reformene. Kuttene i støttemidlene til Læremiddelutvalget for høyere utdanning tyder ikke på det, og utdanningsinstitusjonenes utstrakte bruk av kompendier framfor bøker trekker i samme retning. Det er derfor gledelig at Universitetet i Oslo ser på evalueringsmodeller og -systemer som vil tilgodese forskere som formidler gjennom publisering på norsk. Det er å håpe at andre institusjoner raskt vil gjøre det samme. Norskspråklige fagbøker er en bærebjelke i det norske utdanningssystemet. Effektivitet og studiepoeng er ikke tilstrekkelige mål når ambisjonene er å gjennomføre en kvalitetsreform.