Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Gullegg fra Doves

Stort igjen fra Manchester-trioen.

CD: Alle som kjøpte den siste U2-plata bør plukke med seg Manchester-bandet Doves\' tredje plate, «Some Cities». Vokalist Jimi Goodwin mangler helt klart Bonos stemmekarisma og storpolitiske vilje, men ellers kan du krysse av i alle boksene på kontrollskjemaet:

Stor lyd

Rock som vil være stor og låter som alle vil være anthems - check . Tungt emosjonelle låter med en vemodig, melankolsk understrøm, uten at det noen gang blir pusete - check .

Musikk som egner seg utmerket i stadionformat - check . The Edge-gitar eller lignende - check . Utstrakt bruk av klangeffekter for stor, fin atmosfære - check . Mild lefling med dance-elementer innimellom - check .

Groov

Doves er faktisk mye mer enn dette også. Ved bryte ned låtene deres, finner vi ganske ukompliserte og fengende strukturer, men rocktrioen med dance/house-fortida bruker denne grunnleggende simplisiteten til å bygge lag-på-lag med elskverdig, sofistikert, høytflygende musikk.

En dæsj baggy, litt shoegazing, litt postpunk, endel psykedelia og mye soul flettes sammen med ulik trådtykkelse og blandingsforhold til en groovende, episk helhet.

Ikke for alle

Doves er med andre ord fortsatt minst like bra som på «The Last Broadcast» fra 2002, uten at det vil øke sjansen nevneverdig for at kidsa i neste runde av «Idol» kommer til å covre utmerkede låter som «Almost Forgot Myself» og «Walk In Fire» , like lite som de samme kidsa covrer Jesus & Mary Chain, Echo & The Bunnymen, The Stone Roses eller Ride.

Ikke alle band kan være for alle, selv om de fortjener det.