Gullfrukter og råtne kritikere

Kritikerlaget tok for seg Hanne Ørstaviks «Uke 43» på siste møte.

  • «Tørste, nådeløse snyltedyr, blodigler som suget seg fast til artikler i tidsskrifter og aviser, snegler som klistret seg på overalt og svettet sitt slim over Rimbauds irrganger, lepjet i seg av Mallarmé, mens de karet seg forbi hverandre og klinte {lsquo}Ulysses' til med sin uverdige forståelse.» Denne litt ufine karakteristikken av kritikerstanden stammer fra den franske forfatterinnen Nathalie Sarraute. I disse dager foreligger hennes nyoversatte «Gullfruktene» fra 1963, med karakteristikker så treffende at jeg moret meg stort - inntil jeg så at hun skrev om sånne som meg. For boka avslører maktspråket og narraktigheten i de litterære kretser på den tida da romanen «Gullfruktene» kom ut. Kritikere slår om seg med ord som mesterverk og mirakel inntil en kritisk røst ymter frampå at det å la en mann legge et sjal over skuldrene til en kvinne kanskje ikke er så litterært forbløffende, og at plattheten i boka muligens ikke var med hensikt. Langsomt snur «snyltedyrene», og de som før hyllet boka, bruker de samme eksemplene på å vise hvor dårlig den egentlig er. Et glimrende eksempel på en slik farse fikk vi på Kritikerlagets møte «Hvor god er egentlig...?». Turen var kommet til Hanne Ørstaviks «Uke 43», som har fått såkalt blandet mottakelse, der enkelte kritikere bl.a. spør om uttrykk som «alvor i blikket» egentlig er så briljant. Ørstaviks våpendrager, NRK-litterat Knut Hoem, var utrolig skuffet over den lunkne kritikken, som om dette dreide seg om en middelmådig debutant: Ørstavik, som i denne boka viste risikovilje og da med et utsøkt språk som lik få andre formulerer en samtidsfølelse. Og om ikke boka kom med noen svar, så var i hvert fall spørsmålene ekte. Hoems motdebattant, DN-kritiker Ane Farsethås, mente tvert om at boka nok var et viktig prosjekt, men både dårlig tenkt, dårlig skrevet og med en dårlig MORAL. Og om prosjektet var ironisk, så ville hun ha det mer bevisst, samtidig som visse passasjer var utrolig overflatiske, men her innvendte en av publikum at nettopp det overflatiske var prosjektet. Men det er jo ikke troverdig, fortsatte Farsethås, og fikk et svar fra salen om at Ørstavik var veldig troverdig fordi han hadde gjenkjent både Tana bru og Bø sentrum i bøkene hennes. Pingpong. På neste møte skal vi svette vårt slim over Dag Solstads forfatterskap. Solstad, som forgjeves prøvde å få professor Otto Hageberg til å forstå at en epleslang i boka hans bare var en epleslang, og ikke et bilde på edens hage som en ikke så lite stolt Hageberg hadde tolket seg fram til. Hageberg godtok da heller ikke Solstads innvending. Vi blodigler vet jo som kjent best.