Gulliksens glødende jern

Essaysamling som brenner for den gode diktning.

BOK: I boka «Poetokrati» tar Gulliksen et betimelig oppgjør med alle de vrangforestillinger som er knyttet til dette forkjetrede begrep.

Det har vært en allment godtatt «sannhet» at Ernst Sars var den første som brukte begrepet - i et forord om Bjørnson i 1902. At Gulliksen bringer et sitat som viser at det ble brukt allerede i 1896, er en grei korrigering. Viktigere er hans påvisning av de feilaktige assosiasjoner det har gitt opphav til i ettertid.

Dikterstyre

Direkte oversatt betyr «poetokrati» dikterstyre, og i den berømte boka «Nymarxisme og kritisk dialektikk» fra 1970 tok Gunnar Skirbekk dette helt bokstavelig. I ramme alvor hevdet han at vi har hatt et «litteraturvelde» i dette land. Til hans store glede var det i ferd med å undergraves. Filosofene og samfunnsforskerne var i ferd med å overta makten.

At Norge skal ha vært et dikterstyrt land, er selvfølgelig det reneste vås. Gulliksen uttrykker seg mer diplomatisk, men mener det samme. Vi har hatt Wergeland og Bjørnson og noen få andre som har forsøkt å gripe direkte inn i det politiske liv, og en del til som med mer eller mindre iver og lyst har deltatt i samfunnsdebatten - and that's it! Og hvis dikterne formaster seg til å stille seg utenfor debatten, så får de gudhjelpe meg på pukkelen for det også.

I dag brukes ideen om poetokratiet som et strategisk begrep av sakprosaens forkjempere i kampen om oppmerksomhet og penger. Vi sakprosaforfattere er på offensiven - og det er vel og bra. Men at denne framgangen skal skje på bekostning av de skjønnlitterære, er uheldig - det er det ikke vanskelig å si seg enig med Gulliksen i. At det store verket om norsk sakprosa fikk tittelen «Norsk litteraturhistorie», var et symptom og et uheldig feilgrep i denne noe besynderlige striden.

Ikke dogmatisk

Gulliksen tar dikternes parti, men uten å bli dogmatisk. Tittelessayet tjener som innledning til en rekke andre som handler om forholdet mellom diktning og engasjement, moralsk og politisk, eller mer presist: mellom estetiske og utenom-estetiske verdier i et kunstverk. Han framhever med rette at et verk uten engasjement og verdier er et dødt og uinteressant verk. I den forbindelse forsøker han bl.a. å rehabilitere Dag Solstads noe undervurderte krigstrilogi.

Ingen getto

Gulliksens begeistring for deler av 70-tallsdiktningen vil kanskje komme bakpå for enkelte, men har man lest tidligere Gulliksen-essay, vil man vite at han er en mann som ikke ønsker å lukke diktningen inn i en getto. Til det er den for viktig, ja, for Gulliksen er den direkte livsviktig. Få kan skrive så begeistret om sine favoritter og leseropplevelser som nettopp ham. Her finner vi blant annet en kjærlighetserklæring til Cecilie Løveid som knapt kjenner sin make.

Gulliksen er en mann med mange jern i ilden. Og Gulliksens jern gløder - enten han opptrer i rollen som forlagsmann, dikter eller essayist. De gløder for den gode diktnings sak.