VANT GULLPALMEN: JAPANSKE "SHOPLIFTERS", REGISSERT AV HIROKAZU KOREEDA, FIKK DEN GJEVESTE PRISEN DA FILMFESTIVALEN I CANNES BLE AVSLUTTET LØRDAG KVELD. Vis mer Vis mer

Filmfestivalen i Cannes:

Gullpalmen i Cannes gikk til en av verdens varmeste filmskapere

Veteranen Hirokazu Koreeda fikk den høyeste utmerkelsen for familiedramaet «Shoplifters»

Kommentar
KVELDENS VINNER: Hirokazu Koreeda (55) med Gullpalmen. Foto: Loic Venance / AFP / Scanpix
KVELDENS VINNER: Hirokazu Koreeda (55) med Gullpalmen. Foto: Loic Venance / AFP / Scanpix Vis mer

Årets filmfestival i Cannes bar preg av et ønske om fornyelse — det være seg juryformann Cate Blanchett, som snakket om betydningen av mangfold både blant filmskapere og jurymedlemmer fra festivalens podium, eller kvinnemarsjen opp den røde løperen i den første festivalhelgen, som sprang ut av et ønske om å se flere kvinnelige filmskapere blant de som velges ut til Cannes’ prestisjetunge hovedkonkurranse. Men da den gjeveste prisen av alle, Gullpalmen, ble delt ut, gikk den til en veteran som hadde ventet lenge på en slik anerkjennelse.

Hirokazu Koreeda, som vant for dramaet «Shoplifters», har lenge vært en av både Japans og verdens fremste filmskapere. Han er en stor humanist, som i film etter film ser nærmere på forskjellige familier og alt de strir med, med et empatisk, men usentimentalt blikk. «Shoplifters» følger en improvisert familie der foreldrene lærer barna å livnære seg ved å stjele. Foreldrene omsorgsfulle og utnyttende samtidig. Idet historien begynner blir lille Yuri brakt inn i familien; de voksne har observert at Yuris egentlige mor ikke synes å være noe snill med henne, og bestemmer seg like godt for å beholde barnet. Det skal vise seg at det ikke er så mange biologiske bånd som binder familien sammen. Snedig stilles det spørsmål om hva som gjør en ansamling mennesker til en familie — og det er blodsbånd, eller om det er noe annet, og der ingen av svarene synes å være helt tilfredsstillende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er lett å se linjen fra «Shoplifters» til en annen av Koreedas filmer, «Som far så sønn», som vant tredjeprisen i Cannes i 2013. Der var det snakk om to familier som fikk vite at sønnene deres var blitt forbyttet ved fødselen, og som fikk valget om å bytte barn eller la være. Også i den følsomme «Still Walking» fra 2008 handler det om barn og foreldre: Om voksne barn som strever med følelsen av at de skuffet foreldrene ved ikke å gjøre valgene foreldrene ønsket, og foreldrene som ikke forstår seg på hva barna deres bruker friheten sin til. Under det hele ligger en ømhet, og en sorg over all avstanden som er der, som ingen helt klarer å overvinne. Den samme interessen for lengsel, og for livet slik det burde være og livet slik det er og de sjeldne øyeblikkene der de to er ett og det samme, er å finne i den mer konseptuelle «After Life» (1998), som skaper tenkt verden, en slags skjærsild, der de døde får anledning til å gjenoppleve ett øyeblikk fra livet sitt før de må slippe tak i det for godt. Øyeblikket blir det eneste minnet de får ta med seg i etterlivet.

Det er sytten år siden 55 år gamle Koreeda for første gang deltok i hovedkonkurransen i Cannes. Det er mange grunner til å være glad på hans vegne når denne varme, nennsomme historiefortelleren nå får den høyeste utmerkelsen i filmverden. 2018 hadde rukket å bli ansett som et sterkt Cannes-år, med mange gode filmer i hovedkonkurransen og ingen åpenbar favoritt.

Det er mange som gjennom disse årene har følt at Koreeda har fingeren på noen dype strenger, og som har latt seg berøre av filmene hans. Seieren lørdag kveld ble da også jevnt over godt mottatt. Kanskje kan det også være en oppmuntring for alle som jobber med å få flere kvinnelige regissører representert i hovedkonkurransen at to av de tre kvinnelige regissørene var blant prisvinnerne — Nadine Labaki fikk Juryprisen eller tredjeprisen for «Capernaum», realistisk og hjerterotrøskende drama om en gutt som prøver å overleve på gatene i Beirut, og Alice Rohrwachter delte manusprisen for «Happy as Lazzaro», en eksperimentell beretning med magiske innslag fra den italienske landsbygda. Til dags dato er Jane Campion den eneste kvinnen som har vunnet Gullpalmen, for «Piano» i 1993, og hun måtte da dele prisen med Chen Kaige og hans «Farvel, min konklubine». Det burde blitt en til i 2016, da tyske Maren Ade var storfavoritt til å vinne med «Toni Erdmann», men George Millers jury i stedet valge å belønne Ken Loach og «I, Daniel Blake»; en avgjørelse som fikk gjennomsnittskritikeren til å klø seg i hodet.

Likevel var det en kvinne som albuet seg inn i den kollektive bevisstheten og avisingressene etter avslutningsseremonien lørdag. Den italienske skuespilleren Asia Argento, som var på scenen for å dele ut en pris, benyttet anledningen til å si at hun ble voldtatt av den falne filmmogulen Harvey Weinstein under filmfestivalen i Cannes i 1997, og at det var flere som nå satt i salen som hadde oppført seg uakseptabelt mot kvinner og som ennå ikke hadde blitt holdt ansvarlig. Argento, som er datter av filmskaper Dario Argento, var en av de første kvinnene som sto frem i fjor høst med sine anklager mot Weinstein. Men for hennes del fikk det å stå frem en annen type etterdønninger enn hva det fikk for mange andre. I Italia ble historien hennes møtt med motbør og mistenkeliggjøring, og hun ble beskyldt for å være prostituert og ikke trakasseringsoffer fordi hun hadde hatt sex med en mann som hadde makt til å påvirke karrieren hennes.

Argento flyktet senere til Tyskland for å slippe unna hetsen. Historien hennes er en påminnelse om at bevegelsen som ble satt i gang etter Weinstein-avsløringene ikke var noen brå revolusjon, men er en seig prosess som ennå møtes med stor skepsis. Argentos utspill var et brudd og skapte åpenbart en anspent stemning i salen. Det er kan være liten tvil om at Cannes-festivalen, som nok hadde invitert Argento for å markere støtte for henne, ikke syntes noe særlig om å bli presentert som en «jaktmark» for Harvey Weinstein — for å bruke Argentos ord. Forhåpentligvis vil festivalledelsen ta utfordringen på strak arm og fortsette å støtte Argento og kvinnene som har opplevd det samme som henne.

Til syvende og sist ble kvelden likevel en feiring av medmenneskelighet, ikke det motsatte, da Hirokazu Koreeda kunne holde Gullpalmen frem for fotografene. I et år der det har handlet mye om potensialet for utnyttelse innenfor filmbransjen, er det også fint med en påminnelse om kunstartens evne til å bygge bånd og broer.