TERNINGKAST FEM: Både Hayley Squires (Katie) og Dave Johns (Dan) storspiller i Ken Loachs «Jeg, Daniel Blake», skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST FEM: Både Hayley Squires (Katie) og Dave Johns (Dan) storspiller i Ken Loachs «Jeg, Daniel Blake», skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Anmeldelse: «Jeg, Daniel Blake»

Gullpalmevinneren går i strupen på det konservative Storbritannia

Ken Loachs «Jeg, Daniel Blake» er en sint, velspilt og brennaktuell hyllest til britiske arbeiderklasseverdier.

FILM: Beslutningen om å gi Gullpalmen for 2016 til Ken Loachs «Jeg, Daniel Blake» ble nærmest umiddelbart oppfattet som et politisk statement på vegne av Cannes-juryen, med det resultat at det ble skapt et inntrykk av at filmen ikke hadde stort annet å by på enn et viktig budskap. Og rett skal være rett: Hvis man ikke sympatiserer med Loachs grunnleggende standpunkt om at det er samfunnets oppgave å tilby sine innbyggere muligheten til å leve et anstendig liv, er det sannsynligvis vanskelig å sette pris på hans nye film.

Jeg, Daniel Blake

5 1 6

Drama.

Regi:

Ken Loach

Skuespillere:

Dave Johns, Hayley Squires, Dylan McKiernan, Briana Shann m.fl.

Premieredato:

20. januar 2017

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

I, Daniel Blake

«Byråkrati til besvær.»
Se alle anmeldelser

Kynisme
«Jeg, Daniel Blake»s kritikk av nyliberalisme, New Public Management og et konservativt Storbritannia som beveger seg i retning av større ulikhet og større klasseskiller, er nemlig ingenting om ikke tydelig. Ledet an av komiker Dave Johns i rollen som tømreren Dan, som blir sykmeldt etter et hjerteanfall og går seg bort i en byråkratisk labyrint full av blindveier, er dette en hyllest til britiske arbeiderklasseverdier som på mange måter synes å tilhøre en annen tid.

Det gjør imidlertid også det britiske samfunnet etter Brexit og årevis med destruktiv strid innad Labour, så om filmens beskrivelser av velferdssystemet som en kynisk maskin som sluker mennesker og spytter ut profitt framstår som science fiction sett med norske øyne, er det bare fordi de samme kreftene enn så lenge har blitt holdt i sjakk her hjemme. Alt tyder på at virkeligheten Loach skildrer bare kommer til å bli mer gjenkjennelig i årene som kommer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Solidaritet
Det er mer enn et snev av kitsch over «Jeg, Daniel Blake». På et av sine fruktløse besøk hos den britiske ekvivalenten til NAV møter den aldrende enkemannen Dan nemlig alenemoren Katie (Hayley Squires) og hennes to barn, som han umiddelbart trer inn i rollen som en slags reservebestefar for. Katie har nettopp flyttet til Newcastle fra London, og selv om hun har fått tildelt leilighet sliter hun med å finne arbeid og få endene til å møtes.

Og det er nettopp her, idet Loach pakker nøden og tristessen stadig tettere rundt sine hovedpersoner, at enkelte publikummere vil miste tålmodigheten. En slik brutal klassereise-via-fallem gjennom velferdsstatens grunnmur vil uunngåelig framstå som urealistisk for de av oss som aldri har vært i nærheten av reell fattigdom – særlig når det dreier seg om hvite, etniske vesteuropeere.

Fremmedgjøring
«Jeg, Daniel Blake» er en moderne Kafka-fortelling, og det som først og fremst gjør den moderne er at mystikken som definerer Kafkas særegne fremmedgjøring glimrer med sitt fravær. Det er nemlig ingen tvil om hvem som besegler Dans skjebne (politikere og velferdsprofitører) eller hvorfor (penger). Problemet er bare at det mellom de ansvarlige og de skadelidende finnes så mange ledd av innskrenkede handlingsrom og begrensede ansvarsområder at det blir nærmest umulig for vanlige borgere å komme noen vei med innsigelsene sine.

Og det er ved å injisere en solid dose velspilt, galgenhumoristisk og 100% oppriktig empati i dette moderne barbariet, at Loach makter å projisere samtiden på lerretet samtidig som han knytter seg an til en filmatisk tradisjon som strekker seg mange tiår tilbake i tid. Resultatet er en film som helt fint lar seg avfeie som harmdirrende venstrepolitikk, men da går man samtidig glipp av noen av filmårets fineste rolleprestasjoner og enkeltøyeblikk.