FILM: Beslutningen om å gi Gullpalmen for 2016 til Ken Loachs «Jeg, Daniel Blake» ble nærmest umiddelbart oppfattet som et politisk statement på vegne av Cannes-juryen, med det resultat at det ble skapt et inntrykk av at filmen ikke hadde stort annet å by på enn et viktig budskap. Og rett skal være rett: Hvis man ikke sympatiserer med Loachs grunnleggende standpunkt om at det er samfunnets oppgave å tilby sine innbyggere muligheten til å leve et anstendig liv, er det sannsynligvis vanskelig å sette pris på hans nye film.

Kynisme«Jeg, Daniel Blake»s kritikk av nyliberalisme, New Public Management og et konservativt Storbritannia som beveger seg i retning av større ulikhet og større klasseskiller, er nemlig ingenting om ikke tydelig. Ledet an av komiker Dave Johns i rollen som tømreren Dan, som blir sykmeldt etter et hjerteanfall og går seg bort i en byråkratisk labyrint full av blindveier, er dette en hyllest til britiske arbeiderklasseverdier som på mange måter synes å tilhøre en annen tid.

Det gjør imidlertid også det britiske samfunnet etter Brexit og årevis med destruktiv strid innad Labour, så om filmens beskrivelser av velferdssystemet som en kynisk maskin som sluker mennesker og spytter ut profitt framstår som science fiction sett med norske øyne, er det bare fordi de samme kreftene enn så lenge har blitt holdt i sjakk her hjemme. Alt tyder på at virkeligheten Loach skildrer bare kommer til å bli mer gjenkjennelig i årene som kommer.