Gullvågs Gray

I flere år har Håkon Gullvåg bearbeidet «Bildet av Dorian Gray» i sitt maleri, og Den norske Bokklubben kom vel nesten til dekket bord da de ba ham utvikle dialogen med Oscar Wildes roman i årets Mestermøte.

Da romanen kom ut som amerikansk tidsskriftutgave 1890, ble den en succes de scandal og utskjelt av bornerte briter som «gjødsel», «møkk», «skitt» og et produkt som bare «lovløse adelsmenn» og «perverte telegrafbud» kunne ha noe utbytte av. I bokform året etter skiftet reaksjonene fra «en sirup av ord» til «en vakker skapelse» med en moral rettet mot lovløshet og ondskap. Dessuten ble den også benyttet som et «bevis» under rettssaken da Wilde ble dømt som sodomitt.

Bildets biografi

Boka kan - som professor Birger Angvik skriver i årets lærde og referanserike framstilling av Wildes litterære verk - sees som «Livshistoria til eit målarstykke» og mye, mye mer. Maleren Basil framstiller et både privat og kunstnerisk dilemma, i forhold til et medium som ikke bare avspeiler modellen, men også avslører kunstnerens forhold til den portretterte. Angviks betegnelse «ekspressiv realisme» på denne motsetningsfylte framstillingsmåten mellom objektiv og subjektiv skildring, kjenner nok også Gullvåg fra sin praksis med portrettformen.

Gullvåg fortolker denne siden av bildets biografi på en av de første illustrasjonene i jubileumsutgaven. Her har modellen - Dorian Gray - inntatt malerens palett, og styrer den billedskapende Basil som framtrer lik en blanding av medium og marionett. Mens Gullvåg velger metaforene av lammet som omslynges av en blekksprut, for å betegne det skjebnesvangre forholdet mellom Dorian og forloveden, Sibyl Vane. Men han viser også at Gray styres av andres krefter. Det framgår av bildet der hovedpersonen bærer et eksemplar av sin navnløse favorittbok - trolig dekadanseromanen «A Rebours» av franskmannen Joris-Karl Huysmans - på hodet.

Forfallets frise

Likevel er det kanskje den femdelte frisen fra Gullvågs utstilling i Galleri Dobloug for tre år siden som gjør seg sterkest i boka. Her personifiseres forfallet hos hovedpersonen i en figurkvintett, hvor ynglingens lystne øyekast går over i den pløsne libertinerens plirende oppsyn, får et blodskutt blikk som visner og endelig svartner i kraniets mørke åpninger.

Samtidig som skikkelsene utsondrer røyksoppliknende slynger, lik en destruktiv dunst forvandlet til betent farge på lerretet. Bilder og tekst lar seg ikke bare lese opp mot hverandre, men samspillet bringer også inn nye betydninger og sammenhenger for denne mangslungne boka.