Gunhild Seims store steg

Tredjealbum med identitet og autoritet fra trompeteren.

ALBUM: Fem år er gått siden trompeteren Gunhild Seim albumdebuterte med kvartettinnspillingen «Time Jungle». I 2009 var nesten samme besetning blitt til Gunhild Seim & Time Jungle på albumet «Morpho», og på den ferske «Elephant Wings» har kjernebesetningen — Seim, Arild Hoem (altsaksofon), John Lilja (kontrabass) og Dag Magnus Narvesen (trommer) — fått med seg den amerikanske pianisten Marilyn Crispell som gjest.

Alle de 10 låtene er kreditert Seim, som også har produsert albumet med NRKs Per Ravnaas som tekniker.

GUNHILD SEIM: Trompeter/komponist i stadig vekst.
GUNHILD SEIM: Trompeter/komponist i stadig vekst. Vis mer

SEIM vokste som komponist og instrumentalist fra det første til det andre albumet, og nå, i krevende selskap med en av den moderne jazzens store pianister, tar hun nok en gang betydelige steg.

Trompetspillet — til tider kan hun minne om Kenny Wheeler eller Tomasz Stanko, andre ganger dukker Ingrid Jensen opp som en assosiasjon - har fått økt dynamikk, utvidet uttrykksregister og større autoritet.

«Compared To That»

Brian Bromberg

3 1 6
Plateselskap:

Mack Avenue/Musikklosen

Se alle anmeldelser

Komposisjonene hennes, abstrakte, lyriske melodier i grenselandet mot frijazz, balanserer notasjon og improvisasjon uanstrengt.

Trioen og Crispell spiller dem med stort hjerte, forbausende samspilt og med samstemt trang til å utforske dem også bortenfor gjengs takt og tonalitet. Kall det gjerne frijazz light, uansett bås er «Elephant Wing» nok et prov på at Gunhild Seims kreativitet stadig bobler, og at hun og Time Jungle er i stand til å omsette den til musikk på stadig mer besettende vis.

TIM BERNE: New York-veteran med utsøkt labeldebut.
TIM BERNE: New York-veteran med utsøkt labeldebut. Vis mer

(ALT)SAKSOFONISTEN Tim Berne (57) har vært en etablert kraftkilde på New Yorks frijazz/avantgardejazzscene i mer enn tre tiår, og har en lang rekke album på cv'en.

«Snakeoil» er hans første i eget navn for ECM og reflekterer som sådan ECM-gründer Manfred Eichers fornyede interesse for det som skjer på jazzhovedstadens «alternative» jazzscene.

«Compared To That»

Brian Bromberg

3 1 6
Plateselskap:

Mack Avenue/Musikklosen

Se alle anmeldelser

Berne, som kom inn i jazzen med saksofonist/komponist Julius Hemphill (World Saxophone Quartet) som mentor, har med seg klarinettist Oscar Noriega, pianist Matt Mitchell og trommeslager Ches Smith i denne vitale og dynamisk rike tonereisen langs tonalitetens yttergrenser. Vekslingen mellom skrevne og improviserte forløp er sømløs, og selv om vendingene i melodikk, rytmikk og harmonikk er mange og overrumplende, slipper Bernes moderne kammermusikk aldri taket i en frodig framdrift og jordnærhet som saksofonisten antakelig har med seg helt fra sin Stax/soul-lytting i yngre år.

Klarheten og strukturen i musikken hans utgjør en viktig forskjell mellom «frihet» og «rot», og gjør «Snakeoil» til ett av årets høydepunkter i sjangeren.

BRIAN BROMBERG: Bass for alle behov.
BRIAN BROMBERG: Bass for alle behov. Vis mer

AMERIKANSKE Brian Bromberg (51) er en slags bassens altmuligmann. Etter at han spilte med Stan Getz som 19-åring, har han blant mye mer gjort seg gjeldende som radiovennlig smoothjazz-bassist, spilt fusion, gjort et Jimi Hendrix-album og stilt opp i mer reine jazzsammenhenger.

Han spiller alle typer akustiske og elektriske basser, og på «Compared To That» byr han på litt av alt og gjør oppmerksom på at ingen gitarist er med, det er bare ham selv på piccolobass, see?

«Compared To That»

Brian Bromberg

3 1 6
Plateselskap:

Mack Avenue/Musikklosen

Se alle anmeldelser

Og visst er han flink. Djevelsk flink.

Høydepunktet på det hyper-velspilte, men noe sjelløse albumet er «Hayride», der en rekke gjester med banjomester Béla Fleck i spissen utviser ferdigheter som iallfall et stykke på vei kompenserer for den generelle motstandsløsheten i Brombergs mange uttrykk.

En «must» for smoothjazz-fans, dette, og en like klar «must not» for dem som øyeblikkelig merker immunforsvaret mobilisere når musikken glemmer å slippe tilhøreren inn — kanskje fordi den spilles av musikere som har sagt det de måtte ha å si på nøyaktig samme måte mange ganger før.