FORTELLERKUNST: Et sted i den nye romanen til Gunnhild Øyehaug, leser vi om diktekunstens vesen: «At nokon fortel, at alle lyttar, og er saman i det å lytte, men det er ulike kroppar som forvandlar orda til ulike bilete inni ulike hoved. Det er fantastisk.» Foto: Lars Eivind Bones
FORTELLERKUNST: Et sted i den nye romanen til Gunnhild Øyehaug, leser vi om diktekunstens vesen: «At nokon fortel, at alle lyttar, og er saman i det å lytte, men det er ulike kroppar som forvandlar orda til ulike bilete inni ulike hoved. Det er fantastisk.» Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Anmeldelse: Gunnhild Øyehaug - «Presens Maskin»

Gunnhild Øyehaug tuller med virkeligheten og gjør diktningen «great again»

En vakker roman om tap, ensomhet og fellesskap.

I blant kan man få fornemmelsen av at norsk litteratur for tida handler om å kappskrive om seg selv og sitt mer eller mindre interessante liv. Den ene debatten avløser den andre med utgangspunkt i det paradoksale begrepet «virkelighetslitteratur».

Men det fins fortsatt forfattere som forsøker å bruke litteraturen til å skape alternative verdener, som kan betegnes både som fantastiske og bevisstgjørende. Gunnhild Øyehaug er en slik dikter, og hennes nye roman «Presens Maskin» er en slik bok.

Den som lurer på hva denne merkverdige tittelen henviser til, kan trøste seg med at det fins et svar. En av bokas hovedpersoner ser en motorisert feiemaskin på gata utenfor vinduet sitt. På den står det «Presens maskin». Det vil si, dette viser seg å være en feillesning. Det står «Presis maskin». Denne språklige forvekslingen peker tilbake på en misforståelse som ligger til grunn for hele boka og dens idé om at mennesker kan leve i parallelle virkeligheter.

Et nytt univers

Dette krever sin forklaring, og her kommer den. Bokas hovedpersoner er Anna og hennes datter Laura. Da Laura var to og et halvt år gammel, satt Anna og leste i en diktbok av Tua Forsström. På et visst tidspunkt leser hun ordet «trädgård», altså hage, og tror at det står «tärdgård». Dermed åpner det seg et alternativt univers, og inn i det forsvinner Laura.

Både Anna og Laura fortsetter å eksistere, men fra nå av er de uvitende om hverandre. De lever parallelle liv på forskjellige steder i Bergen. Begge er litterater og musikere og deres hverdagsliv skildres i omtrent annethvert kapittel. En dikterstemme bringer historien videre, som ikke legger skjul på at dette er en roman inndelt i kapitler og språklig utformet av en allvitende forteller. Setninger som «Og dermed er det tiande kapittelet ferdig» og «Dette er det fjortande kapittelet» dukker opp i teksten.

Eller når vi på side 57 leser følgende: «Dette er augneblinken då romanen blir ein roman om to kvinner som lever i parallelle univers der dei begge spelar samme irriterande stykke av Erik Satie.»

Roman om språket

Dette er altså en roman om en roman som blir til, men også en historie om en mor og datter som ikke kjenner til hverandre. Mennesker oppstår gjennom språk og gjerninger, Anna jobber faktisk med en roman om språket. Ektemannen Jostein hevder hardnakket at hun er inne på et feilspor. Han hevder at romanlesere vil lese om «kva du åt til frokost» og «kven du hadde sex med på nittitallet». Men Anna (og Gunnhild) insisterer på å gjøre det annerledes.

Den som mener noe annet, og som vil hevde at det som skjer i romanen ikke lar seg gjøre i virkeligheten, kan bare ha det så godt. Som forfatteren uttrykker det: «Vi veit at dette er vanskeleg å tru på. Men slik, og på ingen annan måte, var det at det skjedde

Erik Saties stykke

Boka er full av henvisninger, særlig litterære. Forfattere som Aristoteles og Darwin, Tsjekov og Flaubert, Ibsen og Solstad, Elena Ferrante og Anne Carson dukker opp. Men også musikk er viktig for intrigen, spesielt et stykke av den franske komponisten Erik Satie som heter «Vexations». Dette består av et kort tema med to variasjoner. Komponisten mente at disse tonene skal spilles 840 ganger på rad. En slik framføring vil ta timevis. Flere pianister spiller i en slags stafett.

En oppsetning av denne «konserten» står sentralt i fortellingen og følges fram til en strålende avrunding. Komposisjonen blir også en metafor for livet, for ikke å si samlivet mellom mennesker, om repetisjon, tap og utholdenhet. Men la oss ikke tolke i hjel denne finstemte symbolikken.

Underveis i romanen møter vi mennesker i et hverdagslig samvær, i en moderne tid. Foruten Laura og Anna, dukker deres respektive ektemenn opp på arenaen, samt to barn som Anna har fått etter at Laura forsvant, en hendelse som altså er slettet fra Annas minne. Lauras far, Bård, er også med i historien, i begge de parallelle universene faktisk. Spør ikke hvordan dette kan skje. Sånn er det bare.

Lyset fra bålet

I en av mange innholdsrike scener, slukker Anna alt lys i huset som ledd i kampanjen «Earth Hour», da hele verden skal spare strøm. I mørket sitter hennes mann og to barn, opplyst i det blå skjæret fra mobiltelefonene sine. Anna får assosiasjoner til det hun kaller en episk ursituasjon:

«Når mørkeret kryp på, eller heiter det fell på, og vi berre ser ansikta til kvarandre kring bålet, vil vi gjere dette: fortelje. Vi vil fortelje om livet vårt. Vi vil lytte. Vi snakkar inn i natta til vi sovnar. Historien gjer at sjela kan kvile, sjela blir sogen ut i det store mørkret kring den episke ursituasjonen, kroppen roar seg ned, ved bålet. Og det er fellesskapen, tenker Anna

«Presens Maskin» er en vakker bok. Den snåle tittelen feier grunnen under dine føtter før du trer inn i den. Det vil du ikke angre på. Her møter du en dikter som mener «at å skrive er å seie det som er umogeleg å seie til nokon». Og likevel mulig.