Guri Heftye

tv-intervjuet: guri heftye : 37 : ugift : bor på lindern i oslo : bruker sykkel

I fire programmer på mandager har vi sett Guri Heftye tilbringe et helt døgn med Kristin Clemet, Tor Erling Staff, Anders Kjær og Jan Kjærstad.

Det er en kunst og en bragd å holde seg oppe i 24 timer. Jeg gikk en gang for å handle på 7-Eleven i Singapore. En inder var i ferd med å stenge sjappa. Jeg gikk bort til ham og påpekte det faktum at det sto «Open 24 hours» på døra. «Ja,» svarte han. «Men ikke på rad.»

Dette skjer da heller ikke i «Maraton». Både intervjuer og objekt slenger seg nedpå noen timer utpå natta for å få ro og tankekraft nok til å løfte meningsbærende meldinger ut til det norske tv-folk. For folk med meninger og integritet bør det være i programmene, mener Guri Heftye.

- JEG ØKER Å SNAKKE MED NOEN

som «trigger» et eller annet i meg som menneske. Det behøver ikke nødvendigvis være en jeg liker.

- Du liker å grave i kjendisers indre liv? Du har jo tidligere lagd portrettprogrammene «Vis meg ditt kjøleskap» og «Portrettørene».

- Jeg bedriver ikke dyneløfting. Jeg møter disse menneskene fordi de har spennende historier, fordi de er meningsbærende mennesker som er synlige i norsk offentlighet. Jeg synes det er spennende å snakke med maktmennesker. Men jeg er ikke ute etter privatlivet deres. Ja, jeg ønsker personlige tanker om store og viktige ting her i livet. Man kan være personlig uten å være privat. Deres privatliv raker ikke meg eller andre. Å stå fram ser ut til å ha blitt den store norske folkesykdommen. Jeg vil i grunnen ha flere som står tilbake!

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg merket det godt under Lewinsky-saken. Informasjon om affæren var overalt og kom inn i systemet mitt. Selv om jeg ikke oppsøkte denne informasjonen.

- Som reklame, sier fotograf Bones.

- Ja, som reklame. Derfor har jeg også et ambivalent forhold til reklame. Jeg synes det er bedre at jeg som er kritisk til reklame jobber med det, enn en som synes det er «julaften». Jeg er stolt over at «Maraton» samler et par hundre tusen mennesker foran skjermen seint på kvelden. For å se på to mennesker som setter seg ned for en skikkelig samtale. Uten skandaler, avsløringer eller at noen vinner to millioner kroner. Det er et godt tegn, synes jeg.

HUN HADDE JOBBET I SEKS ÅR

da noen tipset Wegelius TV om at denne Guri Heftye kanskje kunne være noe. De lette etter en egnet programleder til «Vis meg ditt kjøleskap».

Men før alt dette hadde hun rukket mye. Hun har jobbet som maler, i platebutikk, som kelner, vært frilansjournalist, gått på Westerdals reklameskole, BI, jobbet i reisebyrå og vært reiseleder i Syden.

- Jeg ble «hemskickad», innrømmer Guri Heftye.

- Jeg forsov meg to ganger og fikk plass-sjefen på døra med beskjed om å «åka hem». 50 gjester sto og ventet på meg. Men det var muligens ikke helt jobben for meg. Fulle nordmenn på døra midt på natta etter å ha jobbet 16 timer. Nei, takk.

Kolleger av Guri framhever at hun er et engasjert menneske med bestemte meninger. Det snakker hun gjerne om. Men privatlivet sitt vil hun ha i fred.

- Jeg er et veldig privat menneske. Se og Hør har ringt tidligere, men de har gitt meg opp nå. Jeg er journalist, og ikke underholdningsartist.

MEN SANNELIG VET VI AT HUN ER

født og oppvokst i Oppegård, Jan Petersen-land. Et uskyldig landskap for et barn på 60-tallet, der Arbeiderpartiet var den eneste mørke skyggen for et ungt, borgerlig sinn.

- Alt var trygt og godt. Alle familier hadde samme referanser. Hasj var det fire stykker som drev med, og de visste vi navnene på. På skolevalget var det én som stemte SU. Det må være veldig forvirrende å vokse opp i dag. Det er ikke lett å signalisere at du er ungdom når faren din reker rundt i sæggebukser og står på snowboard. Det eneste vi behøvde å holde orden på var om du var soss eller frik.

På 70-tallet kom feminismen for fullt, men frøken Heftye var for ung til å engasjere seg.

- Jeg var egentlig bevisstløs i tenåra. Var mest opptatt av hester. Hadde min egen hest og red hver dag i fem år.

NÅ SKULLE VI TRO HUN ØNSKET

å gjøre det godt igjen, og la sitt før omtalte engasjement brenne for dagens Fittstim-generasjon.

- Jeg kjenner meg ikke igjen i den bevegelsen. OK, jeg opplever kanskje de mulighetene jeg har i dag som kvinne som en selvfølge. Og ære være 70-tallets feminister for det. Men jeg tror ikke en trenger å være kvinne for å føle at verden er et snodig sted i dag. Det holder lenge å være menneske.

Jo visst er det underlig her.

Men hver sommer er visst Guri Heftye kommet til rett klode. I 1993 gikk hun og ti andre venner til innkjøp av fem store hus og en nedlagt linoljefabrikk på Hegdeholmen i indre Oslofjord. Her bor de og her trives de i sommerhalvåret.

- Vi er de samme folka ennå og har det helt fantastisk. Jeg starter med et morgenbad og drar med båt i fem minutter inn til jobben. Og hver dag etter jobben er sommerferie. Dette stedet skal vi aldri selge!

- Hva skal du gjøre nå som «Maraton» bare har to episoder igjen?

- Jeg har jobb i Filadelfia reklamebyrå, som jeg var med på å starte for to år siden. Men jeg har fortsatt lyst til å gjøre mer tv. Selv om «Maraton» har vært utrolig slitsomt.

Guri Heftye har gjester døgnet rundt. Med innlagte hvilepauser.