PLAGIATØR: Det er ikke bare journalister som stjeler, skriver John Færseth. Band som Rolling Stonens og Led Zeppelin spilte inn gamle blueslåter og kalte dem sine egne. Foto: Ariel Schalit/Ap/NTB Scanpix
PLAGIATØR: Det er ikke bare journalister som stjeler, skriver John Færseth. Band som Rolling Stonens og Led Zeppelin spilte inn gamle blueslåter og kalte dem sine egne. Foto: Ariel Schalit/Ap/NTB ScanpixVis mer

Gutenberg-vinduet

Kanskje ser vi snart slutten på den korte historiske perioden hvor kulturen har vært regulert av opphavsrett.

Debattinnlegg

For omtrent en uke siden brøt det ut en mindre skandale, da det viste seg at en kjent «mammablogger» hadde oversatt en engelsk tekst og utgitt den som sin egen. Som om ikke dette var nok, rakk bloggeren bak «originalteksten» knapt å hisse seg opp før det viste seg at teksten hans hadde store likheter med en tekst som tidligere hadde stått på nettstedet Huffington Post.

Dette er bare et av mange eksempler på denne typen lån de siste årene - ikke bare i bloggsfæren men også blant journalister og politikere.

For øyeblikket pågår det en hissig debatt mellom redaktør Helge Øgrim og sosiolog og skribent Kjetil Rolness, som har beskyldt Øgrim for å ha hentet store deler av innholdet i en artikkel om sjakklegenden Bobby Fischer fra en tilsvarende tekst i avisen The Atlantic - for ikke å snakke om de mange opprullingene som nylig ble presentert i Dagens Næringsliv.

For noen år siden ble til og med visepresidentkandidat Sarah Palin tatt på fersk gjerning i å låne deler av Charles M. Provinces dikt «It is the soldier» da hun skulle sende en hilsen til amerikanske krigsveteraner gjennom Twitter. Og før vi gir oss til å steine Øgrim, Palin og mammabloggeren bør nok mange av oss tenke tilbake på alle de gangene vi har videreformidlet en morsom bemerkning eller et «meme» der et bilde utstyres med en ny og morsom tekst, uten å tenke på at også disse opprinnelig har blitt funnet på av noen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Historisk sett er ikke denne typen lån noe nytt. I tradisjonell folklore har for eksempel folkemusikk, sagn og eventyr hele tiden blitt endret på og videreformidlet uten å kreditere - for ikke å si betale - den man hørte det fra sist, ofte uten tanke på at det overhodet eksisterer noen opphavsmann for ikke å si kvinne. Fortsatt skjer det nesten daglig at vi hører en vits eller et rykte og forteller det videre mens vi fjerner elementer vi ikke synes fungerer og legger til nye, uten å referere til - eller tenke oss - noen opprinnelig skaper.

Denne måten å forholde seg til kulturprodukter eller «verker» på er nok like gammel som menneskene selv, og står i sterk kontrast til dagens virkelighet der kulturlivet er strengt kontrollert av opphavs- og åndsverklover, en kontrast som blant annet skapte etiske - og juridiske - problemer når grupper som Led Zeppelin og Rolling Stones spilte inn sanger basert på tradisjonelle blueslåter og kalte dem sine egne komposisjoner.

Samtidig er det en viktig forskjell mellom dette og det vi ser i dagens nettverden, fordi mange av aktørene her har økonomiske interesser, enten i form av honorarer eller reklameinntekter. Dermed blir det å «låne» tekster å tjene penger på andres arbeid, i verste fall til å med å bruke andres innsats til å konkurrere med opphavsmannen eller opphavsmennene. Det blir plagiat.

At tekst, musikk eller bare en historie kunne ha en opphavsmann som hadde rett til å ta seg betalt, og at dette til og med var en rett som kunne kjøpes og selges, er noe som oppsto da det ble mulig å gi disse en fast form og å masseprodusere dem, slik at de ikke bare ble produkter, men også produkter det ble mulig å tjene penger på enten de var egne eller andres. Nærmere bestemt skjedde dette med oppfinnelsen av boktrykkerkunsten, som ble videreført av senere oppfinnelser som plater, film og DVD.

I tillegg henger det nøye sammen med fremveksten av en kulturindustri der forlag, film og plateselskaper fikk makt og kapasitet til å forfølge dem som forsøker å låne eller stjele det innholdet de hadde investert penger i. Hvor viktig denne industrien har vært ser vi for eksempel i de stadige forlengelsene av opphavsretten vi har sett i USA de siste tiårene, der beskyttelsen stadig har blitt utvidet selv om den opprinnelige opphavsmannen for lengst er død. Mange har pekt på at dette ser ut til å følge tiden som har gått siden figuren Mikke Mus først så dagens lys, og mer enn antydet at lobbyvirksomhet fra Walt Disney Productions og andre har spilt en viktig rolle her.

De siste ti-femten årene har imidlertid ny teknologi skapt en ny revolusjon i hvordan vi forholder oss til andres verker: I stedet for å kjøpe musikk, film og tegneserier velger mange å laste det ned gratis eller lytte til det gjennom YouTube og andre kanaler som ikke skaper inntekter for opphavsmennene eller - kvinnene. På skoler og universiteter har det vært flere saker der studenter og ansatte har lånt innhold på nettet og presentert det som eget arbeid. Og altså i bloggverdenen, slik vi har sett den siste uken. Noe av dette handler nok om at det som er lett tilgjengelig, også er fristende å forsyne seg av. Men samtidig kan det også virke som om mange rett og slett ikke oppfatter digitale kulturprodukter som andres eiendom når det gjelder å formidle dem videre uten å referere til opphavsmannen.

Enkelte snakker i dag om Gutenberg-vinduet, og viser til den historisk korte perioden der kulturen har vært regulert av opphavsrett, en periode som begynte med boktrykkerkunsten og masseproduksjonen og som vi kanskje er i ferd med å se slutten på.

Hva som befinner seg på den andre siden av dette vinduet er vanskelig å si foreløpig. Kanskje vil vi se en tilbakevending til noe som ligner tradisjonell folkekultur, der «verker» lånes, endres litt på og formidles videre, akkurat slik folkeeventyrene og folkemusikken i sin tid ble det. En annen mulighet er en fremtid der kreativ virksomhet blir en syssel for idealister eller for «velkondisjonerte» som ikke har behov for eller ønske om å ta seg betalt for virksomheten sin, og der det til og med blir ansett som vulgært å ta seg betalt, eller bare insistere på å krediteres. Begge deler er spennende å leke med, men ingen av dem lover godt for dem av oss som forsøker å tjene penger på å skrive.

(Takk til Kristian A. Bjørkelo for innspill og for begrepet Gutenberg-vinduet)

Lik Dagbladet Meninger på Facebook