Gutta Boys...

Teddybjørnene haglet, ungjentene hylte og hysteriet var komplett fra start til mål i Oslo Spektrum i går kveld. Og alt Backstreet Boys behøvde å gjøre, var i grunnen bare å vise seg.

Hadde Nick Carter og co. ikledd seg bunader og framført folkemusikk- versjoner av sine hits, hadde fansen hylt som besatt likevel. For det store poenget under gårsdagens rituelle heltedyrkingsseanse var å være på samme sted som de fem posterskikkelsene fra Orlando, Florida. De musikalske prestasjonene, dansingen, syngingen og showet var det ingen grunn til å kvine for.

Fantastisk!!!

Det er noe helt eget ved det å være 12-årig jente og gå på popstjernekonsert uten motforestillinger. Du er i din aller mest entusiastiske periode i livet, du står åtte timer i kø med teddybjørn i sekken bare for å komme nærmest scena, du står som sild i tønne sammen med 8 000 likesinnede (og deres foreldre) og du opplever din absolutte favorittgruppe, i alle fall den uka. Du har etter all sannsynlighet en fantastisk kveld. Bare tøffe AJ McLean viser brystkassa, skriker du det lungene makter. Og hvis yndlingen Nick Carter tar et vaklende skritt til siden, holder du på å dåne.

Alt sammen er helt forståelig. Og 35 år etter de verste Beatlemania-tilstandene er det fascinerende å se at det fortsatt går an å skape pophysteri. For hysteri var det. Eller hva velger du å kalle jentehyl som i en time og tre kvarter truer med å overdøve musikken?

Slått av Spice Girls

So far, so good! So what?

Setter man konsertbandet Backstreet Boys inn i en kontekst, står vi igjen med voldsomt skrale greier. Bandet mangler utstrålingen og humoren til Spice Girls, låtene til Hanson og danseferdighetene til Take That. Kort sagt: Som entertainere har de fryktelig lite å bidra med.

Det blir ikke bedre av at Backstreet-gutta har med seg et alt annet enn kompetent band. Undertegnede er av den formening at Backstreet Boys har et knippe fengende pophits. På plate. Men turnébandet klarte det kunststykket å kludre til det meste. På dette punktet hadde de gjort en mye dårligere jobb enn fjortisgruppe-konkurrentene i Spice Girls, som hadde et noenlunde kompetent musikerlag i ryggen da de startet verdensturneen sin i Dublin for noen uker tilbake. Spice Girls gir også sine fans mye bedre valuta for pengene ved å presentere et mer fantasifullt og innholdsrikt show. BSB klarte liksom ikke det heller.

Avslørt

Bortsett fra et par kostymeskift og noen ytterst simple scenetekniske konstruksjoner, var det de fem soloinnslagene som skulle være «det lille ekstra» til fansen. Dennne langdryge seansen ble isteden en helt overlegen manifistering av enkeltmedlemmenes begrensede talenter. Nick Carter har sjarm og hengivenhet overfor sitt publikum, Brian Littrell har symptomer på litt musikalitet. De tre andre er så tomme som artister at de får Geri i Spice Girls til å framstå som en kapasitet.

Fansen fikk gutta sine og hitsene med på kjøpet. «We've Got It Goin' On», «I'll Never Break Your Heart», «Quit Playing Games (With My Heart)», «As Long As You Love Me» og helt til slutt «Everybody (Backstreet's Back)».
Etter Backstreet Boys' konsert i Oslo Spektrum i februar i fjor forkynte jeg at bandet var glemt om et år. Jeg tok grundig feil. Men hei, jeg slår til igjen: Om et år er dette bandet...