Gutta i sangen

Sangen fra mannskoret i Berlevåg treffer noe som beveger seg i folkedypet i det norske samfunnet.

Hvorfor går kvinner og menn av huse landet rundt for å se en film om et mannskor fra Berlevåg? Hva handler dette egentlig om? Knut Erik Jensen har laget en perle av en film om sin egen landsdel. Som filmskaper fra Honningsvåg er han på linje med postmoderne teorier i antropologien, der lokalbefolkningen nå tolker sin egen virkelighet. Når folk i Oslo klapper begeistret, betyr det ikke at søringene eksotiserer nordlendingene og nordnorsk kultur.

Det betyr at filmen har truffet noe som beveger seg på folkedypet i det norske samfunn, noe som hverken politikere, byråkrater eller trendforskere er i kontakt med.

Allerede i åpningsscenen, der mannskoret stiger frem på lerretet mellom snedekte fjell og brølende hav, slår filmen an tonen med kraftfull mannssang, som rører ved noe fundamentalt i «den norske folkesjelen». Det opprørte havet blir en metafor for de sterke kreftene som rører seg under overflaten i dette landet, og som nå artikuleres klarest i Finnmark.

Filmen handler om «gutta i sangen». Det er mannfolk som har fått seg noen trøkk i livet, men som står oppreist og synger om sine liv, sine minner og sine håp. Vi får et bilde av den gode maskuliniteten, som vi så sjelden møter i media; menn som med humor og varme tar ansvar for hverandre, som viser både engasjement og temperament, og som synger om «de nære ting».

Sangkoret utgjør noe av det sosiale og kulturelle limet som holder dette lokalsamfunnet på 1200 sjeler sammen, og som gir mening og pågangsmot til folk i Berlevåg - opprinnelig Perlevåg.

Men hvor er kvinnene? Noen triller barnevogn, og noen står kanskje på barrikadene sammen med kvinnene i Vadsø, og krever tilbake noen av de hundrevis av arbeidsplasser som er blitt rasjonalisert bort siden 1960-årene bare i Berlevåg.

Musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold ved Universitetet i Oslo har forsket på kreativitet og musikkopplevelser i forskjellige land og sosiale sammenhenger. I boken «Skilpaddens sang» (Oslo 1998) har han nedtegnet det folk selv sier om sine opplevelser. Et eksempel kommer fra Båtsfjord: Å synge sammen handler om «glede, kraft, energi, fellesskap, trygghet, identitet, tradisjon, varme, nærhet, styrke, ro, minner, mor, bestemor, lukter, bilder, annen tidsfølelse, vemod, savn, lengsel, ønskekonserten, nærvær, rytmer, åpenhet, konsentrasjon, stolthet, overskudd, nasjonalfølelse, smerte, barndom, lykke, livskvalitet, det egentlige».

Og filmen - som sangen - makter å formidle til oss tilskuere en blanding av de følelsesmessige assosiasjonene som disse opplevelsesstikkordene vekker. Skaperglede og tro på egne krefter er den absolutte motsats til byråkratenes ugjennomtrengelige og passiviserende retorikk. Når modernisering betyr rasering av offentlig sektor og tap av arbeidsplasser, og når ulvejakt med helikopter blir kalt «teknisk justering», da mister språket sin mening.

Når «gutta i sangen» synger om å «finne veien tilbake til det du har», da bringes vi tilbake til det menneskelige som er alle tings målestokk. Det handler om å ta tilbake språket, sangen og styringen over våre egne liv. Vi er leie av å få vår virkelighet definert fra Hollywood, leie av de overfladiske og livsfjerne «sex-and-action»-filmene, som møter oss på kino og på TV-skjermen. I Berlevåg-filmen møter vi noe autentisk, vi møter menn som spiller seg selv med sine levde ansikter og glimt i øyet. Ting sies rett frem med overbærende selvironi. Og som en befriende motvekt til alt japperiet vi til daglig omgir oss med, så tar det her den tiden det tar - å tenke, å synge og å uttrykke seg.

Vi som ikke er fra Berlevåg, blir minnet om at Norge er - og alltid har vært - et flerkulturelt samfunn, lenge før begrepet ble politisk korrekt i innvandrerdebatten. Vi konfronteres med noen felles grunnverdier, som gjør at vi føler samhørighet på tvers av geografiske og kulturelle forskjeller. Men sett fra Roma er vi alle nordlendinger, her vi bor lengst nord i verden.

Filmen viser at det finnes flere tolkninger av den norske virkeligheten enn den som serveres fra Løvebakken, Børsen og Akersgata. Det finnes flere perspektiver på tilværelsen enn de bastante stereotypiene som forkynner at folk i dette landet må bo i byer, det er der sivilisasjonen - det vil si det økonomiske og intellektuelle livet - bor. Det er her penger og informasjon sirkulerer. Det er ved cafébordene i hovedstaden «den nye urbaniteten» utspiller seg med «cappuccino» og «caffh latte» som identitetsmarkører. Bønder og fiskere subsidieres av folk i byene, for det er i sentrum verdiene skapes. Har vi hørt det før?

Hvem definerer hva som er sentrum og hva som er periferi i dette regnskapet? K.E. Jensen viser oss at folk lever sine liv i sentrum, uansett hvor i landet de bor. På tross av alt snakket om globaliseringens fortreffelighet, er det faktisk i den håndgripelige hverdagen de fleste av oss fremdeles lever våre liv, og ikke i det virtuelle, globaliserte rommet.

Historieløsheten blant hovedstadens eksperter, som skal fortelle folk i nord hvordan de skal leve og forvalte sine ressurser, er formidabel. Det har bodd folk i Finnmark i mer enn 10000 år. De har høstet erfaringer om økologisk samspill med dyr og natur; kunnskaper som i dag er uunnværlige i en verden som styres av en «hysterisk kapitalisme» (se Johan Galtungs selvbiografi, Oslo 2001).

Statsminister Stoltenberg drar til Finnmark og forteller folk at de må være villige til å omstille seg og følge med i tiden, ikke bare kreve arbeidsplasser og infrastruktur. Han burde snakket om de amerikanske prøvesprengningene i gruvene ved Bjørnevatn, som skjer med regjeringens samtykke, men uten at lokalbefolkningen er informert. Han burde snakket om radaren i Vardø, som provoserer russerne i et sensitivt militært område. Den statlige arrogansen mot folk i nord kjenner tydeligvis ingen grenser, den driver hasard med folks livsgrunnlag og helse.

Men folk kan heldigvis både «tenke og handle sjæl», det viser folkeopprøret i Finnmark. Politikerne er med sine monotone krav om markedstilpasning og effektivisering i utakt med den generelle folkemeningen. Hva er i ferd med å skje med dette landet? På noen tiår har Norge beveget seg fra et solidaritetssamfunn til et kynisk samfunn med individualistiske løsninger på kollektive problemer. Eksemplene griner mot oss:

Skedsmo kommune må spare 100000 kroner - som er lommerusk i en rik kommunes budsjett. Ordføreren vil ta dette fra funksjonshemmede i kommunen, som har fem kroner i timelønn for sitt arbeid - og den utrettelige Wenche Foss er den eneste som protesterer. En mann i Oslo som ikke kan betale husleien, blir kastet ut av sin kommunale leilighet, og fryser i hjel i uthuset. Ungdomsklubber nedlegges, og 70000 barn regnes for å leve på fattigdomsgrensen i dette landet, der oljemilliardene ruller inn som aldri før. Forstå det den som kan. Var det noen som nevnte Verdikommisjonen?

Når staute mannfolk står i snøføyka i Berlevåg med istapper i skjegget og synger om våren, da skjer det noe med oss. Da går vi løftet hjem og tenker at det er håp for de gode kreftene. Opprettelsen av protestbevegelsen Attac viser at opprøret i Finnmark, som er lokalt, også har sitt internasjonale motstykke.

Når mennene synger og kvinnene står på barrikadene, da skal politikerne lytte.