Gutta på gølvet

«The Other Guys» er en habil brudulje om betahannene blant oss.

FILM: Den vestlige verden er som kjent blitt et samfunn av førtiårige barn. Flere og flere nekter å velge og vil ha i pose & sekk, bukta & begge endene, pølser & smågodt. Litt slik er det også med actionkomedien «The Other Guys». Den insisterer på å være både en ren actionfilm og en parodi på sjangeren, samtidig.

Det innebærer en lang rekke høyst uironiske eksplosjoner og bilkræsj, med ironiske tullesamtaler innimellom. Det sikrer at den ikke er kjedelig i ett sekund. Men det gjør også at den ikke er så morsom som enhver Will Ferrell-beundrer nærer et hemmelig håp om hver gang de ser en filmplakat dekket med det perplekse oppsynet hans - et håp som forsterkes av at Ferrell her igjen jobber med regissør Adam McKay, som også stod bak «Anchorman».

Tøffingparodier
Will Ferrell og Mark Wahlberg spiller politimennene som i enhver annen politifilm er statistroller-med-én-replikk, gutta som står på kontoret og klapper og jubler når toppfolka gjør entré. NYPDs alfahanner i dette tilfellet er Samuel L. Jackson og Dwayne «The Rock» Johnson, som gjør strålende karikaturer av sitt eget tøffingimage. Men de to forsvinner ut av soga langt raskere enn størrelsen på bildene på filmplakaten skulle tilsi, og den omplasserte bråkebøtta Hoitz (Wahlberg) ser sitt snitt til å klatre - og sleper med seg den milde revisoren Gamble (Ferrell).

Fin Ferrell
Ferrell gjør en overraskende dempet, men fin og passe absurd rolle som den smålåtne byråkraten som alltid vender det andre kinn til. Wahlberg er tydelig mer uerfaren i komediefaget. Han skal ha for at han gir alt. Iblant sitter det, iblant blir det for kantete. Men han står for en av filmens beste scener, der han viser seg å eksellere i klassisk ballett - noe den übermacho Hoitz forteller at han lærte seg for å mobbe den homofile gutten i klassen. «You learned to dance ballet sarcastically?», spør Ferrell.

Nestensatire
Det er det onde næringslivet som har skurkerollen her, og ved siden av rulleteksten presenteres provoserende tall fra finanskrisen som setter næringslivstoppenes bonuser opp mot støtten de har fått fra det offentlige. Grepet tyder på at «The Other Guys» er ment å være en slags samfunnssatire, men dette er det første og siste hintet vi får om dette edle forsettet.

«The Other Guys» blir aldri en klassiker som «Anchorman», duger den som cola-og-popcornfilm. Og det er en hederlig ambisjon for politikammerets nest beste menn.