Gutta som vokser

Boybandet A1 vil bli tatt på alvor.

Øvelsen med å kredde opp fabrikerte popartister for å oppnå anerkjennelse og artistisk integritet har dårlige tradisjoner. Da folka rundt Britney Spears tok kamikaze-avgjørelsen om å sende überbaben inn i det kreative r&b-ormebolet til Klodens Hippeste Produsentteam, The Neptunes - på fjorårssingelen «I'm a Slave 4 U» - , ble det møtt med en forvirret blanding av beundring og forakt fra kritikere og publikum. Fjortisvennlig idiotpop har vist seg å være som en rigid sekt: spennende, men umulig å komme seg ut av.

A1 prøver hardt på sitt tredje album «Make It Good». I cd-omslaget prøver de å presentere seg som et ordentlig band. De har skrevet albumet stort sett på egen hånd, og de har hovedsakelig spilt instrumentene selv. Den viktigste tilførselen er likevel rockprodusenten Mike Hedges.

Han debuterte som tekniker på The Cures debutsingle (den Camus-influerte «Killing An Arab») seint på 70-tallet, men har siden polert sounden til revolusjonsromantikerne Manic Street Preachers og pregløse, men suksessrike Texas.

En slik CV gjør Hedges til den perfekte støttekontakt for A1 i deres forsøk på å møte den ubeskyttede og utpreget musikalske mu-sikkverden.

Single-fulltreffer

Om de får det til? Og jo da: «Make It Good» er blitt ei relativt anstendig og - utrolig nok - organisk popplate.

Hiten «Caught In The Middle» er en helt riktig åpningslåt på albumet som skal markere A1s artistiske transkripsjon - et usedvanlig vellykket og radiovennlig brubyggingsprosjekt mellom boybandsjangeren og den emosjonelle britrocken à la Travis og Coldplay.

Andresingelen «Make It Good» er en liten nedtur, men i løpet av albumet viser gruppas musikalske tyngdepunkter - Ingebrigtsen, Mark Read og delvis Paul Marazzi - ved flere anledninger, og ofte med låtskriverhjelp av fordums popstar Chesney Hawkes, at såpestykkekarakteristikkene står for fall: det er mange kredible gitarpopband fra begge sider av Atlanteren som lett hadde kommet unna med catchy poplåter som «This Ain't What Love's About» , «Isn't It Cheap» og den potensielle tredjesingelen «Let It Out» .

Vi snakker godt pophåndverk, rett og slett.

Kvantesprang

Ben Adams' lyse, hikstete, pubertale stemme er riktignok en gjennomgående irritasjonsfaktor og en påminnelse om A1s håpløse kjipingfortid. 14 låter er i hvert fall fem for mye kvalitativt sett. Likevel har det tidligere latterliggjorte boybandet her maktet å begå et kvantesprang på vegne av sin sjanger og aller mest seg selv.