PROVOKATØREN: Christopher Hitchens ber ikke om unnskyldning for noe som helst i sine memoarer.. Foto: Reuters/Shannon Stapleton.
PROVOKATØREN: Christopher Hitchens ber ikke om unnskyldning for noe som helst i sine memoarer.. Foto: Reuters/Shannon Stapleton.Vis mer

Gutten i røyken

I sedvanlig selvgod stil har Christopher Hitchens (61) skrevet sine memoarer i frykt for «å være for sent ute». De kom akkurat i tide til journalistens kreftdiagnose.

||| På listen over faktorer som kan føre til spiserørskreft, troner alkohol og tobakk øverst. Slik sett er det ikke spesielt underlig at levemannen, journalisten og forfatteren Christopher Hitchens nylig pådro seg denne kreftformen. Han hevder selv han sluttet å røyke for to år siden, men dampet uansett på 60 sigaretter under et formiddagsintervju med The Guardian rett før diagnosen. I sin nye memoarbok, «Hitch 22», vier han dessuten flere sider på å understreke hvor behersket drikkingen er. Et sikrere tegn på alkoholi finnes knapt.

Lanseringsturneen, og en unik unnskyldning for både sprit og sigg, er avlyst. Nå venter i stedet tøff strålebehandling. Da er det en fattig trøst at den livstruende sykdommen — rent boksalgmessig — ikke kunne kommet på et gunstigere tidspunkt. Skjønt det er nok en ironi den pengeglad skribenten kan verdsette.

I essayet «Why I Write» lister George Orwell, en av Hitchens store idoler, opp fire forklaringer for hvorfor skribenter tar pennen fatt. Det kan være en lengsel etter å forskjønne verden (estetiske grunner), eller et ønske om å observere og formidle hendelser for ettertiden (historiske grunner). Ingen av disse har vært spesielt viktige for Hitchens. Men de to neste drivkreftene konkurrerer hardt om å trone på toppen: et behov for å dytte verden i en spesiell retning (politiske grunner), og en trang til å fremstå som smart, bli husket for ettertiden og bli snakket om (egoistiske grunner).

Etter å ha lest rabulistens beretning om sitt liv, er én ting åpenbart: sistnevnte årsak kniper førsteplassen.

Hitch er beryktet for å åpne artiklene sine med en inneforstått mine som forutsetter at leserne er omtrent like interessert og informert om materien som han selv er. Fordi det finnes få gode grunner til å videreføre denne praksisen, kommer her en kort introduksjon:

Hitchens er fast spaltist i Vanity Fair og nettavisa Slate, hovedanmelder i Atlantic Monthly, og forfatter av elleve sakprosabøker, der den forrige, «God Is Not Great», ble hans første store bestselger, samt en iherdig deltager i diverse fjernsynsdebatter, særlig hvis de handler om islamisme, terrorisme eller religion i sin alminnelighet.

Den britiskfødte journalisten har skrevet fra mange av de store stridsområdene i verden, har et vell av innflytelsesrike venner, og ble for fire år siden amerikansk statsborger etter å bodd nesten tre tiår i USA. Det siste skjedde under en seremoni ved Jefferson-monumentet i Washington DC i regi av sjefen for Homeland Security, Michael Chertoff, og med Paul Wolfowitz som æresgjest.

Innvielsesseansen er illustrerende, eller avslørende, for Hitchens på flere måter. For det første viser det hans hang til å provosere og handle mot folks forventninger og sedvane. For det andre forteller det mye om hans forfengelighet og trang til å bli venner med mektige og berømte personer. Ut fra listen av prominente venner å dømme er det uoppnåelig å bli kompis med Hitchens uten å en formidabel cv. For det tredje var invitasjonen av Wolfowitz en endelig bekreftelse på den politiske reisen kranglefanten har gjort, fra sosialist og trotskist på ytterste venstre fløy på 70-tallet, til neokonservativ krigshisser som hevder at kampen mot islamisme er vår tids kamp mot fascisme.

I «Hitch 22» bruker han mye plass til å forsvare 180-graders vendingen som på begynnelsen av 2000-tallet kostet ham vennskapet til intellektuelle størrelser som blant andre Edward Said, Gore Vidal og Susan Sontag. Hitch ser ikke på sin varme støtte til invasjonen av Irak og amerikansk antiterrorpolitikk som et brudd, men derimot en forlengelse, av sitt internasjonalistiske engasjement mot totalitære stater og fascisme: fra diktaturer i Argentina, Spania og Polen, til Irak.

At dette standpunktet tilfeldigvis sammenfalt med høyresidens politikk i USA, betyr i hans øyne, at venstresiden har sviktet, ikke at han selv er en overløper.

«Hitch 22»: Hitchens' hovedårsak for å skrive er trolig et behov for å bli husket og snakket om, tror artikkelforfatteren.
«Hitch 22»: Hitchens' hovedårsak for å skrive er trolig et behov for å bli husket og snakket om, tror artikkelforfatteren. Vis mer

Andre, blant andre hans amerikanske kone Carol Blue, har ment å kunne finne mer freudianske årsaker til hvorfor en av 70-tallets største kritikere av amerikansk utenrikspolitikk - Hitchens ble flere ganger arrestert under demonstrasjoner mot Vietnam-krigen - endte opp med å forsvare George W. Bush.

I sin kritikk av boka i New York Review of Books viser Ian Buruma hvordan Hitchens drar en søkt parallell mellom 11. september 2001 og september 1939, da Hitler invaderte Polen og samtidig startet andre verdenskrig. Ifølge Buruma har denne koblingen vekket farens spøkelse — han var offiser i den britiske marinen under andre verdenskrig — og fått Hitchens til å ønske seg en krig der han kan (be)vise sine heroiske sider.

I det tidligere nevnte Guardian-intervjuet går hovedpersonen selv langt i å bekrefte konas påstand om at farens heltedåder — samt et ønske om selv å ikke framstå som en pyse — har påvirket hans dreining mot høyre. Konservative har de siste par tiårene hatt et visst forsprang på venstresiden i machofaktor. Mer penger har de også.

Skriveidealet «show, don't tell» har aldri vært en ledestjerne for Hitchens. Som i mye av hans journalistikk forøvrig, domineres boka av kraftige og utvetydige karakteristikker framfor mer indirekte beskrivelser. Flere steder virker det som han har bedrevet en form for dualistisk adjektivlek, der vennene uten unntak blir tildelt panegyriske attributter, de er enten «dauntingly brilliant» eller «den beste i sin generasjon», mens fiendene mest alt likner på satan selv.

Så skriver da heller ikke Hitchens for å få deg til å tenke. Han skriver for at du skal tenke som ham. I moralsk indignerte passasjer — om diktaturet i Argentina på 70-tallet, eller om forholdene i Bosnia på 90-tallet — kan stilen framstå som forførende i sin fandenivoldskhet og oppriktige indignerthet. Men andre stedet sklir skrivepraksisen over i det irriterende usaklige, som når Bill Clintons seksuelle eskapader forklarer ekspresidentens — i Hitchens' øyne — elendige politikk.

Hans egne sengevaner er det ingenting i veien med, selv om han et sted innrømmer at han i ungdommen faktisk var «enda litt mer selvsikker på podiet enn i senga». Hans libido og tiltrekningskraft er imponerende får vi vite, og i ungdommen var den så sterk at han så seg nødt til å dele den med begge kjønn. Han skryter blant annet av å ha havnet til sengs med to anonyme mannlige medlemmer av Thatchers regjering.

Naturligvis vil en memoarbok måtte handle om ham selv. Men Hitchens har i store deler av boka forvekslet sjangerens krav om «personlig perspektiv på eget liv» med «selvforelsket forsvars- og skrytetale». De få forsøkene på selvironi blir unnselige og halvhjertete blant all slåingen på brystet. 

Uansett hvor mye selvskryt, unyanserthet og bombastiske uttalelser Hitchens klarer å lire av seg, er det vanskelig å ikke la seg fascinere av ham.

Livsappetitten er fremdeles så ubeskjeden at du får følelsen av at han har lyst til å spise opp verden - i tillegg til å drikke og røyke den opp, selvfølgelig. Hans moralske forakt for alt som smaker av ugjennomtenkt diskriminering er konsekvent og dypt humanistisk. Hans skrivestil er i store partier like underholdende som provoserende. Hitchens er dessuten kunnskapsrik, ekstremt belest, og en samler av fikse anekdoter og kuriøse trivia (visste du at Lauren Bacall er kusinen til Simon Peres?).  Den britiskamerikanske provokatøren er på mange måter «larger than life». La oss håpe han er større enn kreften også.