Da jeg var ti år gammel fikk jeg plastsoldater i kalendergave på julaften av moren min. Jeg var henrykt, men mine to eldre søsken protesterte til min store forbauselse høylytt ved frokostbordet. Jeg trodde jo vi var på lag, men det viste seg at de så noe helt annet i disse soldatene enn jeg kunne forstå.

Min reaksjon var å ta med meg luftgeværet mitt, stille opp soldatene i skogen og forsøke å skyte av dem hodene. Det morsomste jeg visste var å leke krig.

I dag ville jeg ikke drømt om å gi barna mine små plastsoldater som likner naturtro mennesker med våpen. Ingen andre foreldre jeg kjenner ville gjort det, og jeg tror ikke det finnes en eneste slik pakke lenger i lekebutikkene. Jeg ser aldri barna løpe rundt i skogen med lekepistoler mens de roper «bang bang» og krangler om hvem som døde. Til nød har de sverd og fekter med hverandre, men enden på kampen er at den ene mister våpenet og overgir seg.

I min tid tok vi hverandre til fange og «torturerte» hverandre med vannballonger og mørke søppelrom i blokkene, som var skumle nok når døra ble lukket igjen og man ikke så en finger framfor seg.