KRIG I PLAST: Det morsomste jeg visste var å leke krig, skriver artikkeforfatteren. Men ikke nå lenger. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
KRIG I PLAST: Det morsomste jeg visste var å leke krig, skriver artikkeforfatteren. Men ikke nå lenger. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Gutten på stranda og plastsoldatene

Plutselig kan et helt vanlig menneske som aldri har gjort noen andre noe vondt skrive på Facebook at en død flyktning er en god flyktning.

Meninger

Da jeg var ti år gammel fikk jeg plastsoldater i kalendergave på julaften av moren min. Jeg var henrykt, men mine to eldre søsken protesterte til min store forbauselse høylytt ved frokostbordet. Jeg trodde jo vi var på lag, men det viste seg at de så noe helt annet i disse soldatene enn jeg kunne forstå.

Min reaksjon var å ta med meg luftgeværet mitt, stille opp soldatene i skogen og forsøke å skyte av dem hodene. Det morsomste jeg visste var å leke krig.

I dag ville jeg ikke drømt om å gi barna mine små plastsoldater som likner naturtro mennesker med våpen. Ingen andre foreldre jeg kjenner ville gjort det, og jeg tror ikke det finnes en eneste slik pakke lenger i lekebutikkene. Jeg ser aldri barna løpe rundt i skogen med lekepistoler mens de roper «bang bang» og krangler om hvem som døde. Til nød har de sverd og fekter med hverandre, men enden på kampen er at den ene mister våpenet og overgir seg.

I min tid tok vi hverandre til fange og «torturerte» hverandre med vannballonger og mørke søppelrom i blokkene, som var skumle nok når døra ble lukket igjen og man ikke så en finger framfor seg.

Det har foregått en forskyvning i samfunnet vårt, stille og usagt. Barna får ikke lenger lekesoldater til jul. De vet knapt hva krig er, for vi snakker ikke med dem om det. Vi voksne snakker fint lite med hverandre om det også. Vi sier huff, og alle er enige om at den samtalen bør legges død, for folk blir jo bare i dårlig humør av slikt snakk. Når krisen blir for nær, som 22. juli, reagerer vi med taushet og tårevåte øyne mens vi holder en rose i været, og samtidig tenker vi stille i vårt sinn at vi gleder oss til tiden har gått litt, sånn at folk kan begynne å snakke sammen som normalt igjen. Om alt som ikke er vondt.

Det har gått så langt at når noen forrykker dette bildet vi ønsker å ha av verden, reagerer vi med å føle et ulmende, uforklarlig sinne. Vi finner ikke ord for det, og vi leter febrilsk etter åpninger for å slippe det løs, bli kvitt det.

I september så vi alle et bilde av en liten gutt på tre år som livløs ble skylt i land på en strand i Hellas. Alt det vonde rykket så altfor nære, og vi sto uten motstandskraft. Vi klarte ikke å lukke øynene, vi klarte ikke å overse det. Det ble for nære, det ble en reell følelse av at dette skjedde på ordentlig, med ekte mennesker.

I dagene og ukene som fulgte så jeg med glede på alle de menneskene som brukte den følelsen det vekket i dem til å rekke fram sine hender, tilby sin tid og sine krefter til å hjelpe dem som kom hit til landet vårt. Frivillige jobbet døgnet rundt overalt i landet for å hjelpe flyktningene. Jeg ble rørt.

Men et annet sted i folkedypet ulmet det. De ble også sinte og lei seg av bildet av den døde gutten på stranda. Men de satte ikke ord på det. De forsøkte å ikke prate om det. De håpet det skulle forsvinne. Men hver dag kom nye historier som gjorde vondt. Og det ulmende sinnet som de ikke kunne forklare vokste. De ville ikke gå rundt å føle seg sånn. De ville tilbake til fredsomheten, der man ikke snakket om slikt. Der alt det vonde var så langt unna at man ikke trengte å forholde seg til det, annet enn de to gangene i året en av de store tv-kanalene holdt dugnad for en utvalgt sak. Et format skreddersydd for at man dagen etter rundt kantinebordet kunne snu samtalen til å handle om barna, som hadde vært så flinke og bakt boller og samlet inn hele 247 kroner.

Men nå var det der hver eneste dag. Og alle sa det bare skulle bli verre. Flere. Mere. I uoverskuelig framtid. Det er da aggresjonen og de vonde følelsene begynner å få en retning. Sakte, men sikkert begynner glørne å bli til små flammer, retningen blir til mens flokken leter i blinde etter grunnene for sine vonde redsler. Det må være dem som kommer som er grunnen til de vonde følelsene. Det er flyktningene.

Noen begynner å hviske at de ikke er «ekte» flyktninger. Noen roper fra et mørkt smug at de er islamister, terrorister som smugles inn i landet. Flammene blusser opp av disse ordene, og plutselig kan et helt vanlig menneske som aldri har gjort noen andre noe vondt skrive på Facebook at en død flyktning er en god flyktning, en mindre som prøver å komme seg hit. Snille, gode mennesker som baker kaker til borettslagets dugnad kan si at de ønsker et annet menneske død. Og vennene deres bifaller det, smilefjes og tomler opp.

Mens alt de egentlig prøver å si er: Vær så snill, la meg slippe å forholde meg til dette. Bare ikke kom hit. Jeg er livredd. Jeg vil ikke at barna mine skal leke krig i skogen og ønske seg lekesoldater i plast som de kan skyte på mens de jubler hver gang et lite plasthode fyker av. Jeg vil at mine barn skal vokse opp uten å trenge å vite hva krig er.

Jeg klamrer meg til denne forklaringen. For det kan ikke være slik at alle disse hyggelige, dannede snille menneskene jeg smiler til hver dag egentlig er hardbarkede mordere som ønsker å drepe andre mennesker bare fordi de ikke snakker samme språk som dem? Som ønsker å la dem råtne i flyktningleirer eller fryse i hjel midtvinters på Kolahalvøya fordi de så absolutt ikke må komme inn i landet vårt?

Det må være slik at de egentlig bare er veldig redde. Det er menneskelig å være redd for «de andre». Jeg kan forstå det. Det kan vi snakke om. Men selv om man er redd, så oppfordrer man ikke til andre menneskers død av den grunn.

Det er i møte med redselen heltene trer fram. Helten er det mennesket som klarer å tenke klart og gjøre den riktige handlingen selv om hun er livredd. Og i eventyrene vet vi alle hva som er rett og galt. De gode hjelper de svake og trengende, uansett hva som står på spill.

Så til dere som ønsker andre døde og skriver det på Facebook, eller som ønsker at barn skal sendes ut av landet til en russisk togstasjon i 40 minusgrader. Husk at dere lærer barna deres at det er greit å tenke slik.

Så lenge de ikke leker med plastsoldater.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook