GUTTER FORTELLER IKKE: Når gutter lar være å fortelle om at de blir mobbet, går det inn i et mønster der gutter og menn generelt underrapporterer problemene de strever med. Tegning: Finn Graff. 
GUTTER FORTELLER IKKE: Når gutter lar være å fortelle om at de blir mobbet, går det inn i et mønster der gutter og menn generelt underrapporterer problemene de strever med. Tegning: Finn Graff. Vis mer

Hovedkommentar Gutter og mobbing

Gutter og menn lar være å be om hjelp når de har problemer

Hva kan gjøres?

Kommentar

Altfor mange skolegutter lar være å fortelle voksne om at de blir mobbet. Ifølge en ny, stor undersøkelse tror guttene at situasjonen vil bli verre og ikke bedre hvis de sier fra. Noen er redde for at mobberne skal hevne seg.

Disse funnene går inn i et større mønster. Gjennom hele livet er det slik at menn underrapporterer problemene sine. De lar være å si fra eller sier fra for sent til at problemet kan løses. Menn går senere til legen enn kvinner, og må ofte oppfordres til å gjøre det. Dette er en viktig grunn til at menn lever kortere enn kvinner. Skremmende mange unge jenter driver med selvskading, men det er guttene som begår selvmord. Og de siste årene har forskerne Per Frostad, Per Egil Mjaavatn og Sip Jan Pijl kartlagt noen av gåtene knyttet til gutter som slutter på videregående skole.

Det er nemlig slik at det er jenter som melder fra om nettopp den typen bekymringsverdige forhold som fører til frafall: De forteller i større grad enn guttene at de strever psykisk, de er mer kritiske til seg selv, mindre fornøyd med utseende og kropp og føler oftere at de ikke blir sett. Ensomhet oppleves i like stor grad av gutter og jenter. Likevel er det altså som oftest guttene som forsvinner ut. Når kjensgjerningene er slik, kan det ifølge forskerne tyde på at ensomhet, som er den tydeligste indikatoren på at eleven kan komme til å falle ut av skolen, slår kraftigere ut i livet til guttene. Jentene har bedre sosiale nettverk, og ser ut til å klare å se fremover i større grad.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det begynner tidlig, dette. Mønsteret har festet seg allerede før de første, prøvende festene sent på barneskolen, når jentene låser seg inne på soverommet for å snakke om relasjoner, mens guttene finner en sofa, i en kjellerstue eller noe, og setter på bråkete musikk. Fra barnsben av får jentene langt mer intensiv trening i en ferdighet som vil være enormt nyttig for dem i voksenlivet. De lærer å sette ord på sine egne følelser, og, gjennom det, knytte bånd til andre, og kunne hente forståelse og råd fra omgivelsene, også i perioder når de strever.

Mange kvinner bygger fellesskap ved å dele sine egne opplevelser av sårbarhet og invitere til samtaler om utfordringer og vanskelige opplevelser. I en debatt som kommer opp igjen med jevne mellomrom, den om hvorfor kvinner er mer sykemeldt enn menn, er det ofte underkommunisert hvor mye det kan ha å si at kvinner snakker med andre kvinner, og at disse venninnene er troende til å be dem ta vare på seg selv og passe på å få tid og ro til å hente seg inn.

Det finnes opplysninger om voksne menn som blir syke som kan kaste et lys over situasjonen til gutter som blir mobbet. I fjor vår kom funnene fra en undersøkelse gjort av Reform — ressurssenter for menn og Oslo universitetssykehus, som hadde hatt som mål å se nærmere på hvorfor menn virket så mye mer uvillige til å benytte seg av tilbudene i helsevesenet. Samtaler med de mannlige pasientene vitnet om en sterk ambivalens, ofte nesten ren motvilje, mot å trenge og ta imot hjelp. Mennene som uttalte seg, var opptatt av å være selvhjulpne og ha kontroll over sitt eget liv. Mange identifiserte seg sterkt med jobben og mislikte tanken på å være sykemeldt intenst.

Samtidig advarte forskerne mot å la det gå automatikk i tanken om at menn er dårlige til å snakke om sine egne følelser, eller at de reagerer likt på motgang. Snarere mente de at mennene var mer selvbevisste enn hva mange av deres egne nærmeste mente de var, men at de behøvde tilpassede tilbud. Mange av mennene ville heller snakke med andre menn som hadde vært syke, enn en profesjonell omsorgsgiver, og de etterlyste lett tilgjengelig informasjon som ville la dem få oversikt over hva som faktisk skjedde med dem. Mange hadde ikke blitt møtt på den måten de skulle ønske.

Det er mye å vinne på å oppfordre gutter til å snakke åpnere om det de sliter med fra ung alder, slik at de slipper å være alene med problemene sine. Samtidig er det verd å se nærmere på rammene rundt slike samtaler, i skolen eller på sykehuset. Det er verd spørre seg om systemene passer for gutter og menn, og om det er tatt høyde for at vi ikke bare har forskjellige måter, men også forskjellige ord for dem, forskjellige ønsker, og forskjellige oppfatninger om hva slags støtte som trengs.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook