HAR LAGET KORTFILM SAMMEN: Jo Nesbø og Henrik Mestad. Foto: NINA HANSEN
HAR LAGET KORTFILM SAMMEN: Jo Nesbø og Henrik Mestad. Foto: NINA HANSENVis mer

Gutter som stirrer på jenter og gitarer har vi sett før

Jo Nesbøs og Henrik Mestads regidebut er fin, men kjedelig konvensjonell.

||| KORTFILM: Dette er hva et liv som film- og litteraturinteressert har lært meg: Gutter i tenåra stirrer sultent og lengselsfullt på to ting. Jenter og gitarer.

Den florlette kortfilmen «Konto og gitar», regidebuten til forfatter Jo Nesbø og skuespiller Henrik Mestad, skriver seg inn i tradisjonen melankolskromantiske ungdomsberetninger om seksualitet som ennå er uprøvd og rockebanddrømmer som ennå er unge og skjøre, fortalt gjennom Nesbøs Saabye-inspirerte manus og satt til et soundtrack av fingerspill på gitar.

Skjelmsk metafor
Den åtte minutter lange «Konto og gitar» er slik sett kjedelig konvensjonell, uten sterk egenart. Både følelsene og hendelsene er filmatisk formidlet før, mange, mange ganger.

Dog er det hele kløktig puslet sammen. Hovedpersonen Jo (Michael Renjo) - det er forfatterens minner om sine egne første erfaringer som bankkunde som ligger til grunn - vil imponere Gudny (Ester Myrvang Grenersen), den fine dama i skranken på banken. Han ofrer drømmen om å kjøpe gitar og lære seg «Independence Day» for å møte hennes anerkjennende blikk igjen og igjen, når han kommer med innskudd etter innskudd.

Besøkene i banken blir en skjelmsk metafor når objektet for hovedpersonens attrå at ekte menn ikke tar ting ut, de setter dem inn.

Sårbar maskulinitet
Men Jos innsats får ikke de intenderte følger, og det stilles spørsmål om hva som fører fram når man forsøker å komme nær et annet menneske: Det planlagte og rasjonelle eller det intuitive, ordløse.

Iblant røpes det at regissørene er grønnskollinger, som når det klippes for hardt og ofte og usubtilt mellom Jos hungrige blikk og det han ønsker seg (gitar/dame), og tilbake igjen. Men Mestad og Nesbø nailer den skjelvende og sårbare unge maskuliniteten, og selv om rollene ikke krever noe register å snakke om, finner skuespillerne den rette, uskyldige kjemien seg imellom.

Nesbø, som står for voiceoveren, har en fin og uttrykksfull høytlesningsstemme.

Han må gjerne lage mer film. Men aller helst har jeg lyst til at han skal snakke mer.