KRIMHISTORIE: Med sikker dramaturgi, finurlig språk, psykologisk klarsyn og spenstige litterære sidesprang har Kjetil S. Østli skapt en briljant dokumentarbok. Foto: Scanpix
KRIMHISTORIE: Med sikker dramaturgi, finurlig språk, psykologisk klarsyn og spenstige litterære sidesprang har Kjetil S. Østli skapt en briljant dokumentarbok. Foto: ScanpixVis mer

Guttestrekene som endte med drap

Kjetil Østli skriver briljant og rørende om 20 års norsk kriminalhistorie.

||| BOK: Allerede introduksjonen, et sitat av Dostojevskij, antyder ambisjoner om et prosjekt som graver dypere og favner bredere enn den journalistiske reportasjen forfatteren bedriver til daglig.

Sidesprang
Med sikker dramaturgi, finurlig språk, psykologisk klarsyn og spenstige litterære sidesprang har Kjetil S. Østli skapt en briljant dokumentarbok som både er rørende og berørende.

Rørende fordi Østli våger å introdusere seg selv som intellektuell, bebrillet pingle i påfallende kontrast til den hypermaskuline verden som er forbryterens verden, og — overraskende nok — politispanerens verden.

Samfunnsspeil
Boka er berørende fordi handlingen gjenspeiler 20 års norsk kriminalhistorie med de tre stikkordene Tveita-gjengen, Munch-saken og Nokas-ranet. Altså et stykke Norge som begynner med guttestreker på 1980-tallet og ender med drap på en politimann i Stavanger den 5. april 2004.

Som en kryssklippet reporter vandrer Østli ubesværet fram og tilbake gjennom disse tiårene, sammen med sine to håndplukkede menn: Petter R. Hansen, kjeltring, familiefar og tyster («for kriminalitet, imot ran») og Johnny Brenna, superspaner med boots og pilotjakke, og på parti med de svake («innerst inne var jeg alltid en indianer»).

Hva var det som skjedde? Hvordan ble den skoleflinke Petter R. Hansen, med sine respektable foreldre, en forbryter? Hvordan ble Johnny Brenna fra bygda, liten og tynn som barn, en superspaner som oppklarte Munch-ranet da «Skrik» og «Madonna» kom til rette i 2006?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og hvorfor har de to så mye felles?

Kvalen-brudd
Boka byr også på den tredje mann, framstilt i perfid hjemme-hos-reportasje: Det er Tveita-gjengens bestefar, torpedokongen Jan Kvalen. Han startet sin karriere som vakt på kjøpesenteret i 1979. Ordren var klar: Få slutt på narkosalget, gjenskap ro og orden! Dermed kom han i kontakt med ungguttene skulle bli kjernen i den beryktede Tveita-gjengen. Nå sitter den 56 år gamle Kvalen, med brystkasse som en kroppsbygger på 20, i skinnsofaen («ikke søl sjokolade på de nye møblene mine») og snakker «uten pauser, uten punktum, som i en Jon Fosse-roman».

Rettferdighet og likhet
Og hva snakker han om, foruten sitt spesialslag mot hodet, omtalt av kjevekirurger som Kvalen-brudd? Jo, «bråkmakernes store skrekk» i Groruddalen snakker om rettferdighet og likhet, omtrent som gamle Gerhardsen. Yrkesetikken er gjennomreflektert: Skal du først slåss, skal du knocke dem ned fortest mulig, uten jåleri. Men Kvalen tar avstand fra Rød Mix og væpnede ran, om vi forstår ham rett. Det er ikke alltid like lett, fordi Østli sørger for å ha torpedoen på ironisk distanse. Det er tryggest slik.

Men hvorfor har politi og røver så mye felles? Kjetil S. Østli, observatøren, har et svar.

Det er trangen til spenning og utilfredsheten med — og kanskje forakten for — det konvensjonelle, halvintellektuelle livet som politi og røver har felles. Derfor iverksetter de Prosjekt Mann. Kjeltringen Hansen og politispaneren Brenna inngår en allianse som skal gjøre mannfolk av spjælingen og streitingen Østli: Akademikeren med sykkelhjelm får opplæring i råkjøring og israelsk kampsport. Forfatteren skal kort sagt kureres for sin hang til det borgerlige A4-liv.

Manner seg opp
Men det blir, overraskende nok, et høydepunkt i boka når Akademiker-Østli, også kalt Platon, manner seg opp til forsvar for sin konvensjonelle og relativt trygge tilværelse som journalist i Aftenposten med fast bopel, kone, barn og låneavdrag i banken.

Om utviklingen fra industrisamfunn til teoretisk kunnskapssamfunn på lang sikt gjør machomannen til en taper i evolusjonen, får det være en trøst at dinosaurene, slik jeg nylig lærte av den danske krimforfatter og biolog Sissel-Jo Gazan, at dinosaurene i dag lever videre som fugler. Tenk dét: Kjeltring Petter R. og torpedokonge Jan Kvalen som to lerkefugler.

Befriende selvironi
Kjetil S. Østli har ikke oppfunnet en ny litterær sjanger, men han har skrevet en dokumentarisk reportasjebok på 422 meningsfylte sider som utmerker seg med hyppige sceneskift, vekslende tidsplan, presise personskildringer og framfor alt befriende selvironi.

Både kjeltring, superspaner og forfatter fortjener fullt ut at «Politi og røver» allerede er trykket i nytt opplag.