Gwen Von Trapp

Gwens andre soloalbum er ikke så mye å jodle over.

CD: Da Gwen Stefani slapp solodebuten «Love. Angel. Music. Baby» for to år siden, hadde dama ingenting å tape. Riktignok hadde hun hatt supersuksess med No Doubt og «Don\'t Speak» i 1995, og riktignok var coverversjonen av Talk Talks «It\'s My Life» hva man kan kalle en monsterhit , men en del vann hadde likevel rent under popbrua siden sist. I 2004 var Gwen mer kjent for sin eventyrlystne klesstil, enn for sitt enorme hitpotensial.

Repeatknappyndling

Gwen hadde et enormt spillerom, og hun benyttet seg av det til det fulle. Resultatet var produsentsterkt og åttitallsnostalgisk. «Love. Angel. Music. Baby» funket kanskje ikke så bra som helhetlig album, men den dyrket virkelig ideen om popsingelen , og musikkorpskrakilske «Hollaback Girl» ble årets repeatknappfenomen. Denne gangen har Gwen derimot alt å tape.

Kjedelig

Og det er kanskje derfor «The Sweet Escape» føles feig. Det hjelper ikke at den jodlende «Sound of Music» møter M.I.A -psykosingelen «Wind It Up» er spinnvill, når den må bære hele albumet. Resten av skiva består av kjedelig og trygg r&b-pop. Låtskrivingen har rett og slett ikke vært bra nok, og på produksjonssiden er heller intet nytt under synthen. Neptunes-produksjonene «Orange County Girl» og «Yummy» høres ut som om de egentlig var tenkt for Kelis\' siste skive, men ble forkasta fordi de var for Neptunes-forutsigbare (ja, vi har hørt den skarptromma nå). No Doubt-makker Tony Kanal har lagt et glætt slør over et par seige ballader, og verst av alt: kleint pompøse «Early Winter» (neste singel?) er skrevet av Keane-mann Tim Rice-Oxley. Gwen er en kvinnelig Tom Chaplin, og det er dessverre alt annet enn kledelig. Egentlig er det hele fryktelig trist, «Wind It Up» lovet tross alt så godt.