Gyldendals baron

Harald Grieg skrev seg inn i Norgeshistorien med det nasjonale «hjemkjøp» av Ibsen og Bjørnson fra København i 1925, en begivenhet som siden er blitt tolket som en nærmest naturnødvendig oppfyllelse av det siste, store nasjonale krav i Norge: at våre diktere skulle komme «hjem».

Ja, i ånden ser vi alle for oss at etableringen av Gyldendal Norsk Forlag med de fire stores hjemføring var fullendelsen av et naturlig mellomværende med Danmark, på linje med Grønland-saken og annet tungt, historisk gods. Og så var det mest av alt en mediejippo!

Nils Kåre Jacobsens nye biografi om Harald Grieg viser med sjokkerende klarhet at overføringen av 1800-tallsdikterne til et norskeid forlag slett ikke var «nødvendig» i noen betydning av ordet.

PR-geni

Folk med rede på forlagsdrift avviste tanken. Christian Michelsen, som hadde forstand både på nasjonalisme og penger, ba folk glemme den saken. I begynnelsen av 20-åra lå alt i stedet til rette for et makeskifte i fredelige former mellom danske Gyldendal og norske Aschehoug (med hver sin avdeling i det annet land), bortsett fra én liten detalj: at den 29-årige nytilsatte direktør i Gyldendals vesle norske avdeling, tidligere Tidens Tegn-journalist og cand.philol., Harald Grieg, da ville bli arbeidsløs.

Unge Grieg var et PR-geni av Herrens nåde, og la en plan for å redde arbeidsplassen. Han innkalte sine venner, redaktørene i Oslo-pressen, til forlagets kontor. Alle kom. Med smiger og sigarer ble de overtalt til å blåse opp det unødvendige og lett hasardiøse kjøpet av Gyldendals norske avdeling gjennom etablering av et nytt, norsk selskap, til en pressesak. Redaktørene gikk med - dette var jo artige saker. Hva mer, de truet opposisjonelle røster til å tie, for ikke å ødelegge den morsomme avishistorien med thrilleren om det ville lykkes å fulltegne aksjekapitalen før jul. Det lyktes, over all forventning. Gyldendals aksjer ble en nyhetsføljetong. Ved hjelp av ukyndige investorer som Knut Hamsun og Johan Bojer, og under smarte tirader av høystemt nasjonalistisk retorikk, ble Gyldendal norsk. Ibsen og Bjørnson vendte hjem. Harald Grieg sikret sin stilling - bokstavelig talt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Amerikansk oppskrift

Det er en fascinerende bok Gyldendals egen økonomidirektør Nils Kåre Jacobsen har skrevet om sitt bysbarn og første forlagssjef Harald Grieg. Lektorsønnen fra Møhlenpris steg opp fra jevne middelstandskår til å bli Norges store kulturbaron, en pomadeduftende Krøsus med Cadillac, privatsjåfør og ubegrenset makt over sine ansatte. En historie om ubendig sosial ærgjerrighet og ikke lite narraktighet, men først og fremst om et forretningstalent og en usvikelig sans for hva folk ville ha. Suksessen fulgte nærmest en amerikansk oppskrift. Fra en beskjeden begynnelse i 1925 bygde Grieg opp et forlag som med dristige reklamegrep seilte fram på billige bokserier og populærvitenskapelige verker, en kombinasjon av spekulasjon i lesernes forfengelighet og deres begeistring over lave priser. En framgang uten like.

Suksess uten like

Og historien er godt fortalt! Jacobsen skriver med oppdagerglede og avsløringstalent. Ved hjelp av Gyldendals rommelige arkiver, og med ironisk distanse til Griegs egne svulmende memoarer, legger han lag for lag av baronens egen psykologi åpent til skue, parallelt med hans bokstrategi og forretningsteknikk. Biografien er tematisk ordnet, slik at de viktigste saker i Griegs forleggerliv - inklusive privatlivet - blir lagt etter hverandre i tid og til sammen blir et liv. Selv interne bransjeforhold blir spennende i denne framstillingen: konflikten med bokhandlerne, kampen mot Aschehoug, den ustanselige kiling av nordmenns litterære forfengelighet.

Vi begynner å få en viss litteratur om bok- og forlagsforhold nå, med Erik Rudengs Nygaard-biografi og Nils Johan Ringdals to store bøker om forfatterne og forleggerne. Jacobsens føyer seg til disse, men på sin egen måte: Hans innsikt i bransjen innenfra er slik at denne boka like mye blir en lærebok i forlagsforhold og bokhistorie, som en engasjerende biografi om en merkelig mann. Alt i alt en business history om en suksess uten like i norsk kulturliv.