Gyldendals baron

Harald Grieg skrev seg inn i Norgeshistorien med det nasjonale «hjemkjøp» av Ibsen og Bjørnson fra København i 1925, en begivenhet som siden er blitt tolket som en nærmest naturnødvendig oppfyllelse av det siste, store nasjonale krav i Norge: at våre diktere skulle komme «hjem».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Ja, i ånden ser vi alle for oss at etableringen av Gyldendal Norsk Forlag med de fire stores hjemføring var fullendelsen av et naturlig mellomværende med Danmark, på linje med Grønland-saken og annet tungt, historisk gods. Og så var det mest av alt en mediejippo!

Nils Kåre Jacobsens nye biografi om Harald Grieg viser med sjokkerende klarhet at overføringen av 1800-tallsdikterne til et norskeid forlag slett ikke var «nødvendig» i noen betydning av ordet.

PR-geni

Folk med rede på forlagsdrift avviste tanken. Christian Michelsen, som hadde forstand både på nasjonalisme og penger, ba folk glemme den saken. I begynnelsen av 20-åra lå alt i stedet til rette for et makeskifte i fredelige former mellom danske Gyldendal og norske Aschehoug (med hver sin avdeling i det annet land), bortsett fra én liten detalj: at den 29-årige nytilsatte direktør i Gyldendals vesle norske avdeling, tidligere Tidens Tegn-journalist og cand.philol., Harald Grieg, da ville bli arbeidsløs.

Unge Grieg var et PR-geni av Herrens nåde, og la en plan for å redde arbeidsplassen. Han innkalte sine venner, redaktørene i Oslo-pressen, til forlagets kontor. Alle kom. Med smiger og sigarer ble de overtalt til å blåse opp det unødvendige og lett hasardiøse kjøpet av Gyldendals norske avdeling gjennom etablering av et nytt, norsk selskap, til en pressesak. Redaktørene gikk med - dette var jo artige saker. Hva mer, de truet opposisjonelle røster til å tie, for ikke å ødelegge den morsomme avishistorien med thrilleren om det ville lykkes å fulltegne aksjekapitalen før jul. Det lyktes, over all forventning. Gyldendals aksjer ble en nyhetsføljetong. Ved hjelp av ukyndige investorer som Knut Hamsun og Johan Bojer, og under smarte tirader av høystemt nasjonalistisk retorikk, ble Gyldendal norsk. Ibsen og Bjørnson vendte hjem. Harald Grieg sikret sin stilling - bokstavelig talt.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer