Gyldendals sensur av Cora Sandel

Høsten 1997 oppdaget den svenske oversetteren Gun-Britt Sundström at det var store uoverensstemmelser mellom de ulike utgavene av Cora Sandels Albertetrilogi. Flere avisartikler og kronikker har referert til disse endringene, senest på kronikkplass i Dagbladet 29.12.1998.

Ingen av disse har imidlertid tatt opp det som er det mest graverende ved denne saken: at Gyldendal trolig har sensurert trilogien bak Cora Sandels rygg. Den tredje og siste romanen i trilogien om Alberte «Bare Alberte» ble gitt ut første gang i 1939. To år senere gis det ut en samleutgave av trilogien, men da er tilsammen fire boksider fjernet fra denne romanen. Innholdet i de avsnittene som er tatt ut, dreier seg i stor grad om Tysklands rolle under første verdenskrig. En fransk kvinne sier blant annet: «For hårde vilkår for tyskerne? Ja, de er hårde, men når en gal mann kommer løs, må han overmannes, bastes og bindes, det er ikke annen råd./.../ Tyskerne er et paradefolk, et militærfolk, er overspente, mangler måtehold i alt. De vil gå i geled.».

Strykningene er dyktig gjort; hvis man ikke har lest førsteutgaven, er det fullt muig å lese de senere utgavene uten å oppdage at det er noe som mangler. To sammenhengende sider i starten av romanen er erstattet med et avsnitt, mens i slutten av boka er enkeltreplikker med politisk innhold plukket ut av en samtale mellom to franskmenn. Samtalen blir dermed usammenhengende og intetsigende, og personene som kommer med uttalelsene mister mye av sin funksjon i romanen. I tillegg blir Albertes politiske bevisstgjøringsprosess mindre tydelig, fordi de skarpe uttalelsene dannet en kontrast til hennes manglende engasjement. Den politiske tendensen i romanen blir også betydelig svekket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En så skarp kritikk av Tyskland kunne trykkes i førsteutgaven i 1939, men gikk ikke an i 1941. I mellomtiden hadde Tyskland invadert Norge og lagt strenge restriksjoner på ytringsfriheten, og alle bøker med upassende politisk innhold ble beslaglagt. Som en følge av dette utførte Gyldendal selvsensur ved flere utgivelser i 1941 for å unngå beslagleggelser og reaksjoner fra okkupasjonsmakten. Dette kommer blant annet fram i et brev av 3. juni 1941 fra Gyldendal til en norsk oversetter, angående en utgave av Nils Fredericsons roman Resa utan slut. Forlaget skriver: «Forfatterens representant har gjort oppmerksom på at der er et kapitel som kanskje ikke egner sig særlig bra for norske forhold just nu og han tilføier at forfatteren har lovet å omarbeide dette./.../ Dette må enten helt gå ut _ eller hvad der vel er å foretrekke _ omarbeides slik at alle uheldige partier skjæres bort.» Det er også dokumentert at Gunnar Larsens roman i sommer ble beskåret på samme måte sommeren 1941.

Det er sannsynlig at det var en lignende sensur som ble utført på Albertetrilogien. Spørsmålet er om det skjedde i samråd med Cora Sandel. Man skulle vente å finne opplysninger om disse omfattende tekstinngrepene i korrespondansen mellom henne og Gyldendal, som omfatter bortimot 250 brev i tidsrommet 1925 til 1971. Alle brev forut for utgivelsen i 1941 er bevart i Gyldendals arkiv, og viser at hun gir forlaget detaljerte retningslinjer for hva som skal endres i den nye utgaven. Imidlertid nevner verken hun eller forlaget noe om politiske tilpasninger av teksten. Tvert imot skriver hun eksplisitt at det bare er snakk om én endring i den aktuelle romanen: «I Bare Albert er det et eneste, kort uttrykk jeg gjerne vil forandre, det har alltid plaget mig, og det dreier sig bare om noen få ord.» Hun sender et korrigert eksemplar av trilogien til forlaget, men gjør ingen politiske endringer i teksten, og på grunn av at hun befinner seg i Sverige gjør postgangen det umulig for henne å få lest

korrektur på den ferdige utgaven. Brevene mellom henne og forlaget inneholder ikke detaljer ved trilogien etter 1941.

Det går altså fram av korrespondansen at Cora Sandel ike utførte strykningene selv. Det er en teoretisk mulighet for at hun kan ha tillatt forlaget å sensurere teksten på hennes vegne, men da er det svært merkelig at hun aldri kommenterer forlagets bearbeidelse i ettertid. Cora Sandel _ eller Sara Gabricius som er navnet bak pseudonymet _ levde til 1974, uten å gjøre noe for at disse endringene skulle bli gjort kjent eller rettet opp. Selv ikke hennes nærmeste familie kjenner til at teksten ble endret. Cora Sandels sønn, Erik Jönsson, skriver som svar på min forespørsel at han «aldrig hört talas om det här/.../ av min mor, som var ytterst kritisk mot varje retuschering i hennes verk/.../. Jag tror att ingen av damerna har känt til det här, hade dom gjort det, borde jag rimeligtvis fått høra det.»

Sønnen hennes mener altså at sensureringen må ha skjedd bak hennes rygg. Men hvis det virkelig er tilfelle, hva kan i så fall ha vært grunnen til at hun ikke fikk vite om det? Hva kan ha fått et forlag til å forandre en tekst uten å informere forfatteren om det?

Svaret på dette spørsmålet kan ligge nettopp i det faktum at Cora Sandel var «ytterst kritisk mot varje retuschering i hennes verk». Hun var svært bevisst i forhold til hver minste detalj i utgivelsesprosessen, noe som ofte førte til lange og omstendelige brevvekslinger med Gyldendal. I en tale ved forlaget ble hun framholdt som eksempel på hvor vanskelig forfattere kan være å samarbeide med, og direktør Grieg ble i denne talen sitert på at hun var den av forlagets forfattere man måtte behandle med de aller fineste silkehansker; hun var så følsom at et eneste feilplassert komma ville gi henne nervesammenbrudd. Ledelsen ved Gyldendal var med andre ord klar over at Sandel absolutt ikke tok lett på tekstens utforming, og at hun derfor neppe ville akseptert en slik selvsensur.

I og med at ingen skriftlige kilder omtaler sensureringen, foreligger det ingen endelig bekreftelse på hva som egentlig skjedde. Det er heller ikke lenger noen i live av dem som var involvert i utgivelsen. Men utifra de opplysninger som foreligger, er den mest sannsynlige forklaring at Gyldeldal valgte å sensurere Albertetrilogien for å unngå reaksjoner fra okkupasjonsmakten, og at de unnlot å informere Sandel fordi hun neppe ville gått med på endringene. En slik løsning ville på kort sikt skåne alle involverte parter. De mente sikkert å rette opp sensuren etter krigen, men da Albertetrilogien skulle utgis neste gang i 1950, hadde den personen som var ansvarlig for 1941-utgaven sluttet ved forlaget. Det kan forklare hvorfor det ikke da ble tatt initiativ til å ta de sensurerte avsnittene inn i teksten igjen.

Så kan man spørre seg om ikke en forfatter burde oppdage så store tekstendringer. Det er på det rene at Cora Sandel ikke leste koorrektur på noen av de senere utgavene av trilogien, hun fikk bare tilsendt forlagets forslag til endringer i rettskrivingen og aksepterte dem. Og hun uttrykte ikke noe behov for å lese sine egne bøker, snarere tvert imot.

Konsekvensen av at ingen har vært oppmerksom på de endringene som er blitt gjort, er at det for øyeblikket er to svært ulike utgaver av Albertetrilogien i omløp nasjonalt og internasjonalt.

Det er et tankekors at så godt som alle publiserte analyser av Albertetrilogien baserer seg på samlede verker fra 1950, og ikke på førsteutgavene. De best kjente tolkingene av trilogien er dermed gjort på bakgrunn av en tekst som kan være sensurert uten forfatterinnens samtykke. Dette viser hvor viktig det er å øke bevisstheten om tekstkritikk, både blant litteraturforskere og forlagene. Det er først når man sammenligner de ulike utgavene av en tekst at slike korrumperinger oppdages, og det er derfor nødvendig med tekstkritiske utgaver av klassikerne som retter opp feil og kommenterer uoverensstemmelser mellom utgavene. Samtidig som det er av uvurderlig betydning for litteraturforskningen å ha tilgang til tekstkritiske utgaver av klassikerne, vil de også bringe den vanlige leser nærmere forfatterens opprinnelige tekst.

<k>Hovedfagstudent Nina Evensen</k>