Gyllen framtid med gyllen ris?

Genmodifisert ris med provitamin A, såkalt gyllen ris, har potensiale til å redde livet til en million underernærte barn årlig. Kan dette potensialet utløses?

I januar 2000 publiserte den sveitsiske forskeren Ingo Potrykus og hans medarbeidere forskningsresultater som viser at det er mulig å framstille en genmodifisert rissort med provitamin A, som kroppen kan omdanne til A-vitamin. Fordi genmodifiseringen gjør risen gul, kalles den ofte for «gyllen ris».

Polert, hvit ris, som er basismat for millioner av fattige mennesker, inneholder ikke noe provitamin A. A-vitaminmangel forårsaker alvorlige helseproblemer blant fattige mennesker i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Bare i Sørøst-Asia er det anslått at 250000 barn blir blinde hvert år på grunn av A-vitaminmangel, og mellom 1 og 2 millioner årlige dødsfall blant barn skyldes tilstander relatert til A-vitaminmangel. Det er helt klart at noe må gjøres.

Den gylne risen har potensiale til å gi stabil, pålitelig og billig tilførsel av provitamin A til dem som trenger det mest. For at dette skal fungere i praksis, er det imidlertid en del krav som må være oppfylt. For det første må gylne rissorter ha høyt nok innhold av provitamin A. En person må spise 10 ganger mer av den sveitsiske gylne risen enn en vanlig dagsrasjon for å dekke behovet for A-vitamin bare gjennom ris. Den praktiske nytteverdien av gyllen ris blir minimal inntil en klarer å øke konsentrasjonen av provitamin A.

Videre må de gylne rissortene gi god avling. Dersom fattigfolk skal få tilgang på den gylne risen, må den ikke selges som luksusmat. Derfor er det viktig at gylne rissorter gir avlinger som er fullt på høyde med andre rissorter, uten at den krever ekstra tilførsel av kunstgjødsel, vanning eller sprøytemidler. Per i dag finnes den gylne risen bare i laboratorier, så det er for tidlig å si om dette kravet lar seg oppfylle.

For at de som trenger det mest skal få glede av nyvinningen, må såfrø til gyllen ris distribueres gratis i fattige land. Selskapet Astra Zeneca, som sitter på rettighetene til den gylne risen, har erklært at den skal distribueres gratis i fattige land. Dette kravet ser dermed ut til å kunne bli oppfylt.

Til sist er det helt essensielt at det settes i verk massive folkeopplysningsaksjoner. Folk må lære at det er sunt og nødvendig å spise gyllen ris i stedet for den hvite de har spist i generasjoner, de må forklares på en skikkelig måte hvorfor de skal spise gyllen ris, og i hvilke doser. For lave doser av gyllen ris vil ikke gi den ønskede effekten, og for høye doser vil kunne gi helseskader.

Undertegnede er fortsatt av den oppfatning at genmodifiserte rissorter med provitamin A vil kunne redde mennesker fra sykdommer som følger av A-vitaminmangel. Men vi er ikke helt overbevist om at de nødvendige tiltak vil bli satt i verk for at den gylne risen skal virke i praksis. For å gjøre problemstillingene knyttet til den gylne risen mer forståelig for vestlige mennesker, kan vi tenke oss følgende parallell:

Tenk deg at du er en fattig potetbonde i Irland, cirka 1840. Det eneste du har å spise er poteter. Det eneste du har å gi til ungene dine er poteter, og kanskje litt kumelk hvis du er heldig. Familien din sliter med mangelsykdommer som følge av det ensidige kostholdet. I tillegg er dere grundig lei av poteter.

Så en dag kommer det en utlending hjem til deg og sier: «Vet du hva? Jeg synes det er synd på deg som lever på bare poteter. Derfor har jeg nå brukt 100 millioner dollar på å framstille en ny potetsort til deg. Denne nye potetsorten er mye sunnere enn de gamle potetsortene, så nå kan du trygt fortsette å spise bare poteter.»

Spørsmål 1: Ville du blitt glad for dette besøket? Kanskje ville du blitt glad for hva som helst. Fattigdom kjennetegnes ved mangel på valgmuligheter, og kanskje ville du bare nikke og takke. Men noen ville nok tenke tanken på at hvis denne personen er så opptatt av å hjelpe meg, kunne jeg ikke heller fått noen gulrotfrø? Eller noen kyllinger? Eller et fiskegarn, eller noen vitaminpiller (hvis det fantes i 1840)? Eller hva som helst, bare ikke flere poteter.

Spørsmål 2: Ville dette være en trygg og langsiktig løsning? Ernæringsmessig går det an å sette spørsmålstegn ved om det er mulig å få et fullverdig kosthold basert på bare én matvare, selv om denne matvaren er genmodifisert til å inneholde ekstra mikronæringsstoffer. Matsikkerhetsmessig vil spredning av en slik superplante være svært risikabelt. Dersom den fiktive superpotetsorten var blitt spredd i Irland i 1840, så ville de gode resultatene vare i maksimalt fem år. 1845 kom som kjent potetpesten (tørråte) til Irland, en million irer sultet i hjel, og halvannen million måtte utvandre. Hovedårsaken til den katastrofale effekten av potetpesten var at folk bare levde av poteter.

En kollega av oss som jobber med fattige bønder i provinsen Nan i Thailand fikk høre om A-vitaminrisen. «Hvorfor bruker de så mye tid og ressurser på å lage en ris med provitamin A når én papaya hver tredje dag gir deg de A-vitaminene du trenger?» var hans kommentar. Her er vi ved sakens kjerne. Problemet er nemlig ikke A-vitaminmangel i fattige land, problemet er at fattige folk lever på bare ris.

I kampen mot feilernæring finnes det gode alternativer til genmodifiserte rissorter. Et godt eksempel er «Det integrerte ernæringsprogrammet» i Bangladesh. Dette prosjektet la stor vekt på opplæring av kvinner. Prosjektet støttet opp om etablering av kjøkkenhager, og kvinnene produserte et mangfold av matvarer, både grønnsaker og kjøtt. Det ble særlig lagt vekt på lokale grønnsakssorter som var rike på provitamin A. Gjennom dette prosjektet ble feilernæringen blant barn redusert fra 13 prosent til 2 prosent. A-vitaminmangelen ble også markant redusert. En halv million mennesker har dratt nytte av dette prosjektet.

Økt bruk av de genmodifiserte rissorter med provitamin A gir også grunn til bekymring for det biologiske mangfoldet. Mange av Utviklingsfondets partnere i Sør arbeider for å øke antallet rissorter som benyttes på hver enkelt gård. Målet med dette arbeidet er å unngå at bøndene skal bli avhengige av noen få rissorter, fordi bønder som benytter seg av et lite antall rissorter blir svært sårbare for insektangrep og sykdommer på avlingene. Det er derfor ønskelig å holde fast ved et landbruk som er basert på et stort mangfold av plantemateriale. Dermed reduseres risikoen for avlingsskade, særlig hos fattige bønder som har liten mulighet til å benytte seg av plantevernmidler og høyteknologiske hjelpemidler.

Gjennom bruken av mange og lokale rissorter holder bøndene også fast ved sin tradisjonelle kunnskap samtidig som de øker sin kompetanse gjennom egen innsats og systematiske dyrkingsforsøk. Dette gir både selvfølelse og trygghet. I kampanjer for ferdige pakkeløsninger, som for eksempel gyllen ris, behandles bøndene som mottagere og ikke som partnere. Dette vil på lengre sikt føre til at lokal kompetanse går tapt og at en undergraver arbeidet for økt mangfold i landbruket.

Hvis problemet ikke er A-vitaminmangel, men fattigdom og kunnskapsløshet, så kommer den genmodifiserte gylne risen fra Sveits i et litt annet lys. Da blir superrisen ikke lenger et håp for fattigfolk, men en gigantisk avsporing fra prosjekter som skal gi fattigfolk mer kunnskap og sunnere mat. Den gylne risen er herved avslørt som et PR-triks: Det høres fint ut, men det kommer aldri til å virke i praksis. I stedet for høyteknologiske prosjekter som skal gjøre det mulig for fattigfolk å fortsette å leve på bare ris, trenger vi prosjekter som gir folk kunnskap og mulighet til å produsere og spise sunn og variert kost.