Tonen blir slått an allerede fra de første linjene: «Magnus Wormdal hadde lagt humoren bak seg. Han måtte nesten le. Her satt han, en permittert postfunksjonær, i sin alders begynnende høst, en seniorhumorist som hadde viet hele sitt voksne fritidsliv til å spre glede og munterhet, ikke bare i nærmiljøet, men et godt stykke utover det.»

- Siden går det slag i slag med ellevill situasjonskomikk og underfundig verbalhumor i en huldsalig syntese. Det finnes humor av mange slag - fra den bistre og svarte til den lystige og gylne. Hagerups hører til det siste slaget - varm og sjenerøs som den er, og med en dyp forståelse for menneskelige svakheter og dårskaper.

Drømmer

Bokas hovedfigur er en liten genistrek i seg selv, en kloning av Chaplin og Ambjørnsens Elling, hvis man kan forestille seg noe slikt - naiv og troskyldig, en ensom sjel, angst- og tvangsnevrotiker, hypokonder og fantast, en mann som lik oss alle sliter med å holde livets fortredeligheter på avstand og tanken på den tilstundende død i sjakk. Han skiller seg kanskje ut - som «den lille mann» som på sitt vis framstår som en livskunstner - men vi kjenner oss selv igjen i ham.