Gyllen humor av ypperste merke

Klaus Hagerup hviler ikke på sine laurbær. Han har klart det igjen! «Markus og jentene» var kanskje ikke fullt på høyde med lattersuksessen «Markus og Diana». Til gjengjeld overgår han seg selv i bok nr. to om seniorhumorist Wormdal.

Tonen blir slått an allerede fra de første linjene: «Magnus Wormdal hadde lagt humoren bak seg. Han måtte nesten le. Her satt han, en permittert postfunksjonær, i sin alders begynnende høst, en seniorhumorist som hadde viet hele sitt voksne fritidsliv til å spre glede og munterhet, ikke bare i nærmiljøet, men et godt stykke utover det.»

- Siden går det slag i slag med ellevill situasjonskomikk og underfundig verbalhumor i en huldsalig syntese. Det finnes humor av mange slag - fra den bistre og svarte til den lystige og gylne. Hagerups hører til det siste slaget - varm og sjenerøs som den er, og med en dyp forståelse for menneskelige svakheter og dårskaper.

Drømmer

Bokas hovedfigur er en liten genistrek i seg selv, en kloning av Chaplin og Ambjørnsens Elling, hvis man kan forestille seg noe slikt - naiv og troskyldig, en ensom sjel, angst- og tvangsnevrotiker, hypokonder og fantast, en mann som lik oss alle sliter med å holde livets fortredeligheter på avstand og tanken på den tilstundende død i sjakk. Han skiller seg kanskje ut - som «den lille mann» som på sitt vis framstår som en livskunstner - men vi kjenner oss selv igjen i ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som alle ekte humorister tar Hagerup utgangspunkt i tanker og fantasier som de fleste av oss hyser, og skrur dem deretter et par hakk opp. Ikke minst griper han fatt i våre drømmer om å gi livet en annen retning.

Ellevill

Det er nok ikke få som vil kjenne seg igjen i skildringen av Magnus' overveielser i forbindelse med kjøpet av en ny lenestol (med eller uten skammel - that is the question!) som han forestiller seg vil gjøre livet langt mer behagelig og koselig i den lille, rotete leiligheten hans. Kredittkortets velsignelser og forbannelser kjenner vi også igjen. Om man vil kan man lese boka som en advarsel mot en lettsindig omgang med den slags kort. Magnus lever etter mottoet at det som kommer seinere, det får man tidsnok sørge over - også når det gjelder penger.

Dessuten er han en ytterst spandabel person. Kredittkortet sitter løst i lomma, både når han havner i fuktige selskap på Theatercaféen og når han havner (ufrivillig) på Savoy hotell i London. Avreisen dit og oppholdet der hører for øvrig til et av bokas mange høydepunkter, hvortil også hører en ellevill skildring av en «grisefest» i Spania.

Men det som for alvor bringer «Maratonherren» opp i den norske humorlitteraturens Champions League, er skildringen av det forunderlige vennskapet mellom Magnus og hurragutten og børsspekulanten Martin, som flyter rundt som en kork på det osloske utelivs hav. Den dypt egosentriske Martin er på sett og vis den sjenerøse Magnus' rake motsetning - på samme tid seniorhumoristens onde ånd og tvilsomme skytsengel. Men motsatt av hva som er tilfelle med Magnus, skjer det en personlighetsforandring med Martin. Fra hurragutt og restaurantløve gjennomgår han en metamorfose til asket og løpefantom - under Magnus' «kyndige» veiledning.

Det er en metamorfose som sier spar seks, og den inngår som et ledd i bokas hovedprosjekt (som tittelen henviser til). Den 65-årige Magnus (som røyker opp til 50 rød Dunhill pr. dag!) planlegger å løpe Oslo Maraton - og forsvinne midtveis under løpet! Og han trenger Martin som vitne til dette forsvinningsnummeret. Med utgangspunkt i en svensk instruksjonsbok fra 1950 (!) setter han i gang. Og Martin går med liv og sjel opp i sitt nye liv. Det hele tar en helt annen retning enn treneren har planlagt og forestilt seg. Mer skal ikke røpes om de mangehånde forviklinger i tilknytning til oppladningen til maratonløpet, men såpass kan jeg i alle fall si at så vel joggehatere som joggefanatikere vil få vann på sin mølle av å lese disse elleville skildringene.

Advarsel

Hagerup avslutter i samme fine stil som han starter og bryter målsnoren etter en humoristisk langspurt som det står respekt av. Jeg skal ikke påstå at Hagerup p.t. er Norges morsomste forfatter, men jeg mener å ha mine ord i behold når jeg hevder at jeg må lete med lys og lykte for å finne noen som kan gjøre ham rangen stridig.

«Maratonherren» burde vært utstyrt med et advarselsskilt. Vis hensyn! Ta ikke Hagerup med i senga hvis du deler den med en annen fra før. Undertrykte knis og kvalte latterbrøl i puter og dyner er ikke egnet til å fremme den andre partens nattesøvn.