Gyllen, ikke gull

Visuelt imponerende filmversjon av moderne fantasyklassiker.

FILM: Da jeg leste «Det gylne kompasset» for ti år siden, tenkte jeg øyeblikkelig at den kunne bli en fantastisk film, hvis teknologien ble bra nok. Så kom «Ringenes herre» og forandret alt. Med nok penger, tid og folk kan fantastiske historier gjenskapes overbevisende på film. Og årets store julefilm er ekstremt vellykket – rent teknisk.

Britiske Philip Pullman hadde allerede skrevet flere prisbelønte og suksessfulle ungdomsromaner da han ga seg i kast med trilogien «Den mørke materien», som «Det gylne kompasset» er første del av.

Kompleks

Fra starten av ble den kategorisert som «barnebok», til tross for de ganske komplekse, alvorlige og kontroversielle temaene den tar opp.

Det handler om Lyra, en tøff prepubertal jente, som vokser opp i universitetsbyen Oxford – eller riktigere: i et alternativt Oxford i en parallell verden. Her har alle en fast følgesvenn, en daemon, eller sjel, i form av et dyr.

Det hele skyter fart når forskeren Lord Asriel har funnet en åpning til en annen verden og oppdager at det er en sammenheng mellom dette og en mystisk substans som kalles «støv». Han har også oppdaget at barn som ennå ikke er kjønnsmodne, tiltrekker seg store mengder av denne mystiske substansen. Så følger en heidundrende røverhistorie som inneholder både flygende hekser, isbjørner med rustning, samt en ond og grådig versjon av en verdensomspennende kirke (den katolske?) kalt «Magisteriet».

Under ledelse av den vakre og iskalde Mrs. Coulter kidnapper de barn og utfører unevnelige eksperimenter på dem. Hensikten synes uklar her, men det har noe med å unngå et nytt syndefall å gjøre. Det er en komplisert materie, og å bearbeide dette til film kan ikke ha vært noen enkel oppgave. Det synes.

Nord-Norge

Regissør Weitz, til nå best kjent for «American Pie», er også manusansvarlig. Og det er rett og slett her det svikter. Filmen klokker inn på knappe to timer, antakeligvis en time for lite. Pullmans historie krever mer plass, tid og rom enn filmskaperne er villig til å gi den. Episoder som burde slått hardt, gjør ikke det fordi det ikke er tid til å etablere dem godt nok.

Det samme kan i overveiende grad sies om karakterene. Av det store rollegalleriet er det bare hovedpersonen Lyra (imponerende turnert av debutant Dakota Blue Richards) og Mrs. Coulter i Nicole Kidmans smekre skikkelse, som har noen dybde å snakke om.

Men det ser bra ut, bevares. Både de elegante art nouveau-interiørene, de lekre 30-tallsinspirerte antrekkene til Kidman, de fantasifulle framkomstmidlene og filmens versjon av Nord-Norge, er fantastiske. Animasjonen er også førsteklasses, både daemonene og de hardtslående isbjørnene ser spill levende ut. Så rent visuelt har «Det gylne kompasset» mer enn nok som forsvarer billettprisen.

Urettferdig

Siden dette er den første av tre, er det kanskje urettferdig å anmelde den som frittstående film. Som med «Ringenes herre» kan ting som virker forvirrende nå, godt komme til å falle pent på plass når de to neste filmene kommer. Ja, hvis de kommer. Etter det jeg skjønner, er det avhengig av hvordan det går med denne. Det vil først vise seg om noen dager, når billettinntektene fra hele verden rapporteres inn til Hollywood. Det går sikkert bra, markedsføringen er så overveldende og filmen er i seg sjøl så teknisk imponerende, at millioner på millioner vil finne veien til kinosaler verden over. Men hvis du er en av dem, vil utbyttet absolutt bli bedre hvis du setter deg inn i materien – «Den mørke materien» – først.