Gyllen lyd og grå låter

En katedral av gråstein.

CD: Aldri har en Lene Marlin-plate hørtes bedre ut. Svale strykerpartier, forsiktig sildring fra orgler, klimpring, klukking og plopping og alle disse andre patenterte, pastorale lydene til produsent Even «Magnet» Johansen.

Han bygger katedraler der Lene Marlins sound tidligere var en hybel. Her aksentueres – varsomt – elementer av folk, country og blues. Kledelig, elegant og veldig riktig gjort.

På stedet hvil

Det er dessverre et vesentlig men her: Lene Marlin har ikke gått mange meterne som låtskriver i løpet av sine fire album.

Forskjellen på den majestetiske 2003-comebacksingelen «You Weren’t There» og den nye «Here We Are» er minimal i selve låtskriverhåndverket og grunntone. Noen melodisk fulltreffer eller refreng av førstnevntes kaliber finnes derimot ikke på «Twist The Truth».

Magnets gylne touch og sans for detaljer og stemninger og en vellykket, subtil americanadreining dekker ikke over at hun skriver stemningsmessig flate låter. Mer voksen i tone og innhold, ja vel, men den numne følelsen av resignasjon eller depresjon, uttrykt gjennom monotoni og gråtoner, er vedvarende. Også der hun synger om en slags nyfunnet lykketilstand, en forvirret forelskelse eller noe annet oppløftende.

Det er et klassisk popgrep i seg selv å skrive triste gladsanger, men slikt krever dynamikk og friksjon, ikke sementerte melankoli.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utenfor boksen

Det finnes heldigvis noen fine unntak – særlig «Have I Ever Told You» er en oase mot slutten av plata. Her finner vi energi og lys helt oppe i dagen. Avslutningssporet «You Will Cry No More» er låten som er lengst utenfor boksen, en seig, sakral og slepende gospel/folkhymne. Den får en gammel Marlin-slager som «Sitting Down Here» til å høres ut som noe av en smurfehit.

Magnet – og Morten Abel-kompanjong Børge Fjordheim – gjør virkelig det beste ut det.

Og slik blir også «Twist The Truth» med klar margin det mest spennende og fullendte albumet i hennes diskografi – befriende fjernt fra de mer oppskriftsmessig og lite utfordrende rammene hun tidligere er blitt plassert i.

«Twist The Truth» er eksperimentell, søkende og modig – og slik sett en fornuftig karrieremanøver for en artist som nærmer seg 30.

Forfriskende

Annerledesheten er forfriskende i seg selv, og det er ikke feil å si at aldri har noen klart å få mer ut av Lene Marlins låter og stemme enn på denne plata. Men da sier man også at «Twist The Truth» først og fremst er en suksess i form, mer enn en samling gode, slitesterke poplåter.