Gylne tider

«Halvbroren» er et sikkert skritt i riktig retning.

TV: Gjett om de er nervøse oppe på Marienlyst nå. Etter et år der det har vært lite annet enn kjeft å få for dramaforvalterne i statskanalen, viser NRK en av de dyreste norske tv-serier noensinne, «Halvbroren», basert på et opphøyet verk av en elsket forfatter som attpåtil har gått hen og vunnet Nordisk Råds Litteraturpris. Dette er fallhøyden sin. Men «Halvbroren» er, heldigvis, et helt skritt i riktig retning. Den har sine skjønnhetsfeil, litt for mange av dem. Men det skorter ikke på virkelig skjønnhet heller.

Det uvirkelige
De 67 millionene synes. Den erfarne fotograf John Christian Rosenlund er gitt tillit og armslag til å utforme det visuelle uttrykket. Han gir fortellingen om kortvokste Barnum (Oskar Sandven Lundevold) og den plagede halvbroren Fred (Frank Kjosås) en gyllen lød. Brødrene slentrer gjennom et Fagerborg som er som sett gjennom et honningfilter, noe som gir deres verden et tynt ferniss av noe uvirkelig, og leiligheten der de bor sammen med tre generasjoner av forlatte kvinner, en stemning av dukkehus.

Det er riktig grep brukt på riktig fortelling: Et tema i romanen og tv-serien er hvilken fortelling man konstruerer utfra kjensgjerningene i sitt eget liv, og hvilke kjensgjerninger man velger å glemme.

Raskt fremover
Det viktigste og riktigste regissør Per-Olav Sørensen og manusforfatter Mette Marit Bølstad har gjort, er å klare å samle romanens mange små spor til én hovedstrøm. Selv om også tv-serien springer i tid og rom, sitter seeren hele tiden med en følelsen av én drivende fortelling som beveger seg raskt fremover.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er voldtekten av den unge Vera (Mariann Hole) på tørkeloftet i hennes egen bygård, på frigjøringsdagen i 1945, som setter bevegelsen igang. Voldtekten avler Fred. Veras møte med den aggressivt oppvartende Arnold (Jon Øigarden) genererer ekteskap, Barnum, og flere år med intern kamp om tilhørighet og ømhet innad i familien. Mange år senere sitter den voksne Barnum (Nicolai Cleve Broch) og knastrer på en skrivemaskin, av uvisse grunner i ensomhet, og forsøker å forstå hva som egentlig hendte.

Glitrende Kjosås
Det er rent så en puster friere av omsider å se levende, sammensatte skikkelser i et norsk tv-drama. Mye av æren for dette har det opplagte, utadvendte ensemblet.

Det er bare å håpe at «Halvbroren» gir Frank Kjosås det nasjonale gjennombruddet han fortjener. Kjosås, som lenge har vært en av profilene på Det Norske Teatret, har et mørkt glitter i seg i rollen som Fred, og et androgynt uttrykk som bidrar til å gi rollen en eggende blanding av hardhet og følsomhet. Nicolai Cleve Broch har en fin troskyldighet, og det er artig å se hvordan han og unge Sandven Lundvold klarer å gi unge og voksne Barnum det samme uttrykket av velment iver.

Men Cleve Broch lider under av at rammefortellingen rundt bakoverblikket er stillestående og repetitiv. Han har ikke nok å spille på. Og verken manusforfatter eller skuespiller Agnes Kittelsen aner hva de skal gjøre med Barnums kjæreste Vivian, som blir en pappfigur uten andre egenskaper enn å være verpesyk.

Opptur
Fingre kan settes på mer enn som så: Her er noen svulstige øyeblikk, noen banale øyeblikk, noen dialoger med for mye eksposisjon og dermed for liten troverdighet, noen klisjéfylte valg i kameraføring og soundtrack når det nærmer seg dramatiske klimaks. Men «Halvbroren» er først og fremst en etterlengtet opptur, en fortelling med følelse og nerve, ikke minst i de skiftende uttrykkene som glir fort over de åpne ansiktene til Frank Kjosås, Jon Øigarden, Mariann Hole, Marianne Nielsen og de andre.