Gymnaslærer Pedersens paraply

Paraplyen dukker opp som symbol i tre sentrale romaner av Dag Solstad. Den foldes ut av Arild Asnes i AKPs glanstid, og klapper sammen i hendene på den desillusjonerte Elias Rukla. Og hvem kan lage revolusjon med paraply? spør kronikkforfatteren, lektor Odd Vaagland.

I «GYMNASLÆRER PEDERSEN» (1982) beskriver Dag Solstad en seinere revolusjonær pedagogs paraply. Da Pedersen ankommer Larvik jernbanestasjon det rebelske år 1968, har han med seg to tunge kofferter med bøker. Altså en intellektuell akademiker. Han har også med paraply. Solstad dveler ved den: «Festa til handtaket på min ene koffert lå min sorte paraply, som ikke var sammenleggbar, fordi denne oppfinnelse ikke var allment kjent blant yngre akademikere på den tida, (...) min paraply var en solid upraktisk sak, (...) med trehandtak og sort skjerm.» Når en finsikter Solstads forfatterskap, dukker paraplyer også opp andre steder. Ja, det regnværsskjermende hjelpemiddel knytter tre romaner sammen til en trilogi.

I «Arild Asnes 1970» beskrives den nyfrelste AKP-er, som har påtatt seg den tunge plikt å selge Klassekampen på Ammerud: «Arild Asnes gikk ut i regnet. Han slo opp paraplyen, trykket bæreposen med de 20 eksemplarer med Klassekampen tett inn til brystet.» Like etter gjentar D.S. paraplymotivet - like før han ringer på en dør og med skarpt antropologblikk registrerer en representant fra folket: «En mann sto i døråpningen, Arild Asnes så inn i en gang, han la merke til at det lå en fillerye på gulvet, og at det hang et landskapsmaleri, lite, amatørmessig, på veggen. Mannen, omkring 35, så spørrende på ham. Arild Asnes åpnet munnen. Han begynte å snakke.»

Dermed ender soga om den revolusjonære Arild Asnes og hans paraply (!). Han er fanget inn. Han har valgt til å vie sitt liv til AKPs politiske credo.

I «Sjenanse og verdighet» (1994) nevnes paraplyen igjen. Nå er den sammenleggbar, og mekanismen svikter. Dessverre for lektor Elias Rukla, fordi så skjer etter en mislykket time. Elevene har ikke vist fnugg av interesse for Ibsens «Vildanden», og demonstrert med blasert likesæle. Rukla koker over av undertrykt raseri: «Nå var det nok! Han gikk raskt bort til vannfontenen (i skolegården) og dengte paraplyen mot den i vilt raseri. Han slo og slo paraplyen mot vannfontenen, og han kjente at metallet i stanga begynte å bli mørt, og at spilene knakk. Det gledet ham og han slo og slo.»

DET ER KANSKJE en tilfeldighet mer enn en tanke at Molands filmatisering har fått med gymnaslærerens paraply, fastspent til kofferten. Uansett: Her trer paraplyen tydelig fram igjen - som meningsbærende bilde: Forfatteren karakteriserer Pedersen som en forsiktig general.

Tar vi, som Solstad, i bruk et religiøst-politiske ordforråd, kan det sies at Gymnaslærer Pedersen beretning om den store politiske vekkelsen kan inndeles etter AKPs vekst og fall. Tydeliggjort i tre faser. Omvendelses- og frelsesperioden, (Den frydefulle, messianske innmeldelse i AKP(m-l) etter å ha gitt opp et utålelig, fremmedgjørende samfunn. 2.) Nådetiden, (AKP i vekst og fremgang samt vakre, høyromantiske visjoner. 3.) Endetiden (Den påståtte trusselen om tredje verdenskrig og partiets traumatiske sammenbrudd.) Solstad disposisjon kan, individuelt sett, synliggjøre veien fra lidenskapelig jubelbrus til depresjonens mørke lidelse. Dette kan i sin tur gå hand i hand med hvordan paraplysymbolikken etter hvert tydeliggjøres og endres.

MEN FØR VI TOLKER paraplyen i litterær sammenheng: Hva betyr paraplyen sosialt? I en kystby kunne en tidligere observere at sjøfolk på landlov nesten aldri benyttet paraply. Selv i pøs regnvær avslo de paraplyhjelp fra tuslete landkrabber. Om enn våte som kråker; så dypt sank en da ikke! Og tok en seg sjauerjobb på kaia i Oslo, ble en oppvartet med historien om studenten som kom på jobb med PARAPLY! Det var langt utenfor fatteevne, selvfølgelig. Det måtte avgjort dreie seg om en pysete mammadalt fra borgerskapet! (Det gjorde det sikkert også.) Kan en tenke seg en revolusjonær med en uheroisk paraply? Uten å trekke på smilebåndet?

Og her trykker skoen: Solstad har brukt paraplysymbolet for det er verdt. De tre romanenes paraplyer - som binder romanene sammen - speiler faser i AKPs liv og levnet. Samt noen av medlemmenes lykkelige øyeblikk i de gode tider, og deres dype sorg når den revolusjonære bevegelsen raser sammen av mangel på grunnmur.

ARILD ASNES REPRESENTERER den ungdommelige omvendelsen/frelsen og, tror han selv, en definitiv og varig inntreden i partiet. Så overtar gymnaslæreren stafettpinnen og gjennomlever i ti år en politisk russefest. Han opplever tiden som de gylne søttiåra og ofrer seg for partiet. Selv om han stundom betraktet arbeiderbevegelsens spydspiss på ironisk avstand. Han benytter også sarkasme, når han ber Nina Skåtøy telle hjulene på barnevognene i et slunkent demonstrasjonstog.

Og faneflukten er nær når en bruker sarkasme i det forpliktende, alvorstunge AKP.

Da så lektor Rukla - i siste roman, «Sjenanse og verdighet» - bedriver sin mistrøstige lærergjerning på Fagerborg videregående skole, har han allerede tilbrakt 25 år i skolestua. Han er fortsatt interessert i marxisme, men AKPs festtid er ugjenkallelig slutt.

Lektor Rukla lever nå et rutinefast, borgerlig hjemmeliv. Hjulpet gjennom resignasjonen ved inntak av alkohol. En rådløs lektor i solnedgang. En ny epoke har rammet ham som et steinras: Kommersen og Tilværelsens Uutholdelige Letthet har feid vekk tradisjonsbundet kultur og overtatt ledertrøya stinne av selvtillit. Det kulturelle sammenbruddet - og Ruklas impulsive utbrudd - feier så den aldrende pedagogen ut av skolen.

Sett i sin sammenheng kan en dermed lese Ruklas rasende angrep på sin egen paraply, som et aggressivt, men fåfengt angrep på innholdsløs og banal «kultur». Dessuten kan det tolkes som et selvhat mot hans eget uengasjerte, apatiske liv.

SENTRALE TEMAER i Solstads forfatterskap er menneskers rollespill og karaktererenes tvisyn og splidaktighet. Dette skismaet går som en renning gjennom forfatterskapets vev. Det sprenger seg også ut av det enkelte individs grenser og brer seg i samfunnets nærområde. Det flyter også inn i rollespillet og påvirker det.

Sett i en slik sammenhengen blir paraplyen et bilde på splittelsen mellom ønsker og tilbøyeligheter. Arild Asnes vil smelte sammen med folket. Ønsket gjendrives av at han har med paraply når han vil få folket til å se det revolusjonære overlyset. Dermed er hans prosjekt skadeskutt i utgangspunktet: Han snubler i sin egen borgerlige paraply. Øystein Rottem har klassifisert Solstads romaner som tragisk modernisme. Det er et presist bilde på skildringen av gymnaslærer Pedersen. Han står i spagat. Paraplyen han har med seg demonstrer at han har det ene beinet plantet i borgerskapet og det andre i visjonen som aldri ble realisert. Hans i utgangspunktet vakre naivitet får et tragisk etterspill. Vil en revolusjon, må en legge paraplyen igjen hjemme. Revolusjon fordrer «de rene og ranke». Som går heroisk og barhodet ut. Også i regnvær!

  • Diskutér boka til Solstad. Er du fornøyd med filmen?