OPPFØLGER. Linn Skåber har, sammen med illustratør Lisa Aisato, laget en oppfølger til suksessboka «Til ungdommen». 
Foto: Henning Lillegård
OPPFØLGER. Linn Skåber har, sammen med illustratør Lisa Aisato, laget en oppfølger til suksessboka «Til ungdommen». Foto: Henning Lillegård Vis mer

Gyver løs på feminismen

Linn Skåbers anstendige tekstsamling er mer fylt av alvor og sødme enn den humoren en kanskje kunne håpet på.

Publisert

En nær barndomsvenninne av meg fikk for noen år tilbake en direktørjobb i en stor og viktig offentlig institusjon. Vi satt en kveld og mimret om alt det fjollete vi gjorde i barndommen, og var gjensidig forundret over at vi tross alt hadde klart oss bra så langt her i verden. Men hun sa noe som gjorde inntrykk på meg:

«Jeg venter hver dag på å bli avslørt, at de skal skjønne at jeg egentlig ikke kan dette, at jeg bare later som».

Hun er mer enn god nok for jobben, men hun formulerte det vi tenker – eller burde tenke – av og til. At vi går rundt i verden og forstiller oss. Vi leker voksne og suverene og det en kaller kompetente, mens vi inni oss kanskje egentlig er halvforvirrede barn. Eller bare ganske alminnelige mennesker som fødes, vokser opp, eldes og en dag skal dø.

Avslører livsløgnen

Det er vel det Henrik Ibsen kaller livsløgn, og jeg tror det er denne Linn Skåber vil avsløre, når hun i forordet til «Til de voksne» sier hun har villet pirke borti «voksenheten til de voksne». Her har hun observert, intervjuet, husket og funnet på voksne, eller «voksende» som hun kaller dem, og laget en anstendig samling smånoveller, poesi, aforismer og mer stand up-aktige korttekster om oss lett tilårskomne hverdagsmennesker. Boka er en oppfølging til braksuksessen «Til ungdommen», der jeg selv kastet en sekser. Denne siste er ikke like frekk og energisk, men jeg blir igjen slått av hvor god den multibegavede Linn Skåber er til å skrive skjønnlitteratur.

Nydelig

Åpningen er en nydelig fortelling om en mors altomfattende omsorg. Den er skrevet i jeg-form – i likhet med de fleste tekstene her - der fortelleren tar farvel med sin voksne sønn på Gardemoen. Han skal studere i London. Der er det kaldt. «Du må ha ull innerst», sier moren så lavt at sønnen ikke hører det før han drar avgårde. Deretter følger en kjapp skisse av sønnens liv. En kvinne, barn, jobb, skilsmisse, ny kvinne. Inntil han som åttiåring sitter krokrygget på en benk en vakker høstkveld. Det er varmt, og luften står stille. Det vil si. Den gamle kjenner en sval vind. Han tar seg til nakken og tenker «jeg må ha ull innerst».

Hverdagsmennesket

Denne sødmefylte, avogtil sentimentale tonen går igjen i mange av tekstene. Det handler om overgangsalder, om å bli forlatt, om å forlate, om å få barn og om barnløshet. Kort og godt om usynlige hverdagsmenneskers strevsomme liv. Noen blir så usynlige at de velger å gjøre noe med det. Som den 49 år gamle kvinnen som i desperasjon krabber over en fotgjengerovergang med handleposene sine. Mer skal det ikke til for å bli synlig, for at verden stopper opp og stirrer bare på henne. I en annen tekst får vi avsnittskorte fortellinger om hver av kundene, hva de handler, hva de skal hjem til.

Poesi

Boka er mer fylt av poesi og alvor enn den humoren en kunne forventet – og kanskje ønsket - av humoristen Skåber. Liksom i ungdomsboka er tematikken både gjenkjennelig og velbrukt. Som der jeg-personen er på Elixia, nå kalt Sats. Monsteret Elixia som tar mennesker i den mest sårbare alderen, og hjernevasker og topptrener dem så jevnt og dagligdags at de ikke merker det selv.

«Ingen skal se på hverandre her inne. Vi skal se innover. Det sier instruktøren Jonas, svensken, som er tjue år yngre enn oss. Innover. Og vi hører på ham. Og jeg tenker: Er dette livet? Det er jo det. Dette ER livet. Det nye livet. Jeg er en levende død på en rosa matte. Livssjuk.»

Sødmefylt blikk

De lengste, konkrete og fortellende tekstene er de beste, spesielt de som er sett fra menns perspektiv. Spesielt den om den mislykkede musikeren som bor på en ettroms, og har sønnen annenhver uke. De sover i samme seng, lever på Donald-smørbrød og har et godt liv, inntil ekskonas nye og irriterende vellykkede ektemann meddeler at de skal flytte til Stavanger og ta gutten med seg. Den forsagte musikeren sprekker, og gir den dresskledde klovnen en tirade som gjør at det ikke blir noe Stavanger. En annen tekst handler om menns hjelpeløshet overfor kvinners forurettede femiondskap:

«Du er og forblir han som ga henne dårlig sex slik at hun måtte være utro, og attpåtil blir du sikkert urimelig etter hvert, kanskje også psykopat.»

I likhet med «Til ungdommen» er også denne boka illustrert av Lisa Aisato. De to kler hverandre med sitt skakt humoristiske, rørende og sødmefylte blikk på livet. Spesielt den om en mor som dør, illustrert av en gråtevakker tegning der en kvinne sitter med sin mor i hånden. Jeg er som mange andre stor fan av Aisato, men hun brukes mye for tiden og må passe seg for ikke å bli forbrukt. Og Skåber? Ja, Skåber skriver så godt at hun burde prøve seg på et større format. En ren novellesamling, eller en roman for eksempel.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer