I HARDT VÆR: Megan Fox mistet den kvinnelige hovedrollen i «Transformers 3» etter å ha sammenlignet regissør Michael Bay med Hitler. Foto: Guiseppe Cacae/Afp/Scanpix.
I HARDT VÆR: Megan Fox mistet den kvinnelige hovedrollen i «Transformers 3» etter å ha sammenlignet regissør Michael Bay med Hitler. Foto: Guiseppe Cacae/Afp/Scanpix.Vis mer

H-ordet

Hva har John Galliano, Lars von Trier og Megan Fox til felles? De har alle brukt H-ordet i utide - og blitt straffet for det.

Det er ett egennavn du ikke skal bruke uoverveiet, i alle fall ikke om du er glad i jobben og omdømmet ditt. Navnet er «Hitler». Megan Fox mistet den kvinnelige hovedrollen i kinoaktuelle «Transformers 3» etter at hun sammenlignet regissør Michael Bay med Hitler i et intervju. I mai ga Lars von Trier uttrykk for sympati for den tyske diktatoren på en forvirret og forvirrende pressekonferanse på Filmfestivalen i Cannes. Og John Galliano visste ikke at han ble fanget opp av et mobilkamera da han øste følgende frykteligheter utover fremmede restaurantgjester i Paris: «Jeg elsker Hitler. Folk som dere ville vært døde i dag. Moren din, forfedrene dine, alle ville vært jævla gasset».

Hvorfor BARE Hitler? Historien er full av diabolske tilfeller som både har hatt uhyrlige planer og funnet anledning til å sette dem ut i livet. Stalin. Pol Pot. Saddam Hussein. Osama Bin Laden. Ingen av dem er blitt skjellsordet som overskygger alt og trumfer alt, slik Hitler har. Ingen av dem vil koste deg jobben om du nedkaller navnet deres på feil tid og over feil person.

Grunnen er trolig dobbel. For det første er det, blant alle verdenshistoriens dødelige koblinger av ideologi og gjerning, vanskelig å forestille seg noe verre enn Hitlers nazisme: En aggressiv ideologi som maner til forfølgelse og drap på barn, uskyldige sivile, menneskers om på ingen rimelig måte kan kalles motstandere.

For det andre: Hitler er en så tydelig skikkelse, ikonisk på sitt vis, så takknemlig som legemliggjøring av ondskapen. Den skingrende stemmen, de aggressive faktene, Han er et sementert og skremmende bilde på alles indre netthinne.

De tre som har havnet i trøbbel har hentet frem H-ordet på svært forskjellig vis. At Lars von Trier ble erklært persona non grata av Cannes-festivalen, virket overilt og overfølsomt. Regissøren hadde sauset seg inn i et svakt forsøk på en ironisk provokasjon, men er åpenbart ingen forkvaklet ideolog.

Å kalle Michael Bay for «Hitler» fordi han skal ha drevet henne for hardt, som Fox gjorde, er bare dumt og uprofesjonelt, særlig når Bay-filmen du spiller i er produsert av Steven Spielberg, regissør av «Schindlers liste». Bay forteller til GQ at Spielberg sa: «Gi henne sparken med én gang» da han hørte om intervjuet.

Det er Galliano som henter frem Hitler og Holocaust på en måte som virker mest forstyrrende og som mest minner om den opprinnelige, hatefulle betydningen. De to andre straffes hardt for å være blaserte og lite gjennomtenkte. Er det rimelig?

På én måte er det oversensitivt og vitner om manglende vilje eller evne til å skille dumheter fra virkelige Hitler-sympatier. Men fra et idealistisk perspektiv virker det som om det er et økende behov i tiden, der «jøde» på ny er blitt et skjellsord og brune strømninger stenker Europa, at dette er tankegods en skal være forsiktig med å tulle med, også og særlig om en er en fetert filmpersonlighet med forakt for kjørereglene. Fra et mer pragmatisk ståsted må reaksjonene mot Fox og von Trier ses i sammenheng med at de ikke forstår sine profesjonelle roller. Du snakker ikke stygt offentlig om regissøren du fremdeles jobber med, du kommer ikke med skjødesløse naziprovokasjoner fra talerstolen til festivalen som gjorde deg berømt. Hitler er det enkeltmennesket i verdenshistorien det knytter seg flest negative assosiasjoner til - og når du belemrer din arbeidsgiver eller din beskytter med den slags, kan det være det siste du gjør under deres vinger.