H va trenger de enslige, mindreårige asylsøkerne?

Vi må ikke komme dit at vår strategi blir å erstatte få, men kompetente omsorgspersoner med mange uerfarne, skriver Ahmed Bozgil og Gunn Stangeland Fadnes.

OVERSKRIFTER OM dårlig tilbud til de enslige mindreårige asylsøkerne preger nyhetsbildet. Barnevernet må overta omsorgsansvaret for disse barna straks, er gjennomgangsmelodien.Vi er ikke motstandere av at barnevernet skal overta eller involvere seg mer i omsorgstilbudet til enslig mindreårige. Vi er først og fremst opptatt av at barna og ungdommene får et så bra tilbud som mulig. Å flytte ansvar er alene ingen garanti for et bedre tilbud.Vi snakker om en gruppe barn og unge som kommer til et fremmed land, uten foreldre, slekt og venner rundt seg, med ressurser og en livserfaring som er annerledes enn for norske jevnaldrende. Vår erfaring er at de i sitt første møte med Norge trenger modne voksne omsorgspersoner som kan gi omsorg og veiledning i en vanskelig livssituasjon. En situasjon som vil være preget av om de får opphold i Norge. I tillegg til omsorg må vi sikre at de raskt får individuell hjelp og oppfølging. Styrket rettssikkerhet og økt bemanning vil være udelt positivt. De enslige mindreårige må få et lovregulert krav på forsvarlig omsorg og det trengs flere voksne til å ta seg av dem. Det bør likevel snakkes noe mer om hva en økt bemanning skal brukes til.

FORSVARLIG OMSORG er et skjønnsmessig begrep. Dersom tilsynet skal fungere må noen gå inn og si mer om hva som er et forsvarlig omsorgstilbud til denne gruppen. En bør ha definerte standarder og kriterier å måle tilbudet opp mot. Det finnes ikke pr. dags dato. Dagens debatt har lite fokus på hvem de enslige mindreårige er, hvilke behov de har og hva disse behovene betyr for den omsorgen de bør få. Barnets beste er det overordnede prinsipp i FN,s barnekonvensjon og i den norske barnevernloven. Hva er det beste for de enslige mindreårige barna? Trenger de det samme som norske barnevernsbarn? Vi ønsker en debatt som i tillegg til bemanningsdiskusjoner også stiller spørsmål ved behov og innhold. Vi bør få høre stemmene også til de som saken angår, nemlig de enslige mindreårige selv.Et uttalt mål må være at alle barn som bor i Norge får likeverdige tilbud, uavhengig av om de har oppholdstillatelse eller ikke. Det gjelder for eksempel skole- og helsetilbud, ikke minst tilbud fra spesialisthelsetjenesten. I denne sammenheng må det påpekes at bare et lite antall enslige mindreårige blir sendt ut av landet. Omsorg og hjelp er ikke faste størrelser som er uavhengig av behov. Det er ikke gitt at den metodikk som brukes i arbeid med barnevernbarn er faglig holdbar overfor enslige mindreårige flyktninger. En blåkopi av det tilbudet en i dag gir disse, uten å ta utgangspunkt i de enslige mindreåriges særskilte behov og situasjon, vil være feil. Det er med andre ord ikke gitt at barnevernets metoder og erfaringer garanterer for et tilbud til beste for enslige mindreårige. Vi må ikke komme dit at vår strategi blir å erstatte få, men kompetente omsorgspersoner med mange uerfarne.

VÅR PÅSTAND ER AT enslig mindreårige er i en helt spesiell situasjon og som en følge av dette har helt spesielle behov.Det er ikke slik at enslige mindreårige barn og unge kommer fra en situasjon med omsorgssvikt. De har ulik bakgrunn og ulike grunner for å søke asyl. Noen har flyktet fra krig og har gjennomgått sterke traumatiske opplevelser.Avdelingene for enslige mindreårige i det statlige mottakssystemet har gjennom årene gitt et tilbud til en svært variert gruppe, innenfor de stramme rammene som staten har satt. Det er bygd opp en unik kompetanse, kunnskap og erfaring forhold til de problemer som barna og ungdommene har hatt med seg. Personalet har vært kreative og konstruktive i å utvikle gode tilbud og en tilpasset metodikk, innenfor rammer som framstår som både urettferdige og skjeve i forhold til de man opererer med i barnevernet. De aller fleste ungdommene har fått meget god hjelp. Vi kunne gitt uttallige eksempler på enkeltskjebner og store og små vellykkede prosjekter, men vil nøye oss med ett eksempel:

ALLE HUSKER UNGDOMMENE fra Sierra Leone som hoppet av fra Norway Cup. De var ressurssterke, men med en tung ballast. Dale statlig mottak var heldig som fikk ansvar for samtlige, og i samarbeid med UDI, psykolog Magne Raundalen, Sandnes kommune, nabokommuner og Rogaland Fylkeskommune fikk de en forbilledlig oppfølging, og vi har med glede kunnet konstatere at alle disse ungdommene i dag er kommet langt i sin karriere.Vi må se forskjellene, differensiere tilbudet og fremdyrke ressursene hos den enkelte ungdom. På mottaket er det regelen og ikke unntaket at enslige mindreårige har ulik nasjonalitet, språk og etnisk bakgrunn. Det krever kultur-, religions- og språkkompetanse hos de ansatte å kommunisere og gi dem omsorg. Slik kompetanse må være en forutsetning for å godkjenne framtidens tilbud. De lever med stor usikkerhet knyttet til om de får bli i landet eller ikke. Målsettingene og tidsperspektivet på tiltakene overfor disse barna og ungdommene må derfor bli vesentlig annerledes enn overfor ungdommer i barnevern generelt.

FLERE AV DEM HAR en tilknytning til Norge gjennom slekt, venner eller landsmenn. Mange har mistet foreldre, eller har ikke hatt kontakt med dem på lenge, og er derfor ofte enda mer alene enn barnevernbarna, enda mer prisgitt at forholdene rundt dem fungerer bra og bidrar til å beskytte dem og sikre rettssikkerheten deres. Det trengs derfor en betydelig satsing i forhold til vergene. Deres betydning må oppgraderes og deres arbeid må verdsettes høyere enn i dag.

ALLE DE ENSLIGE mindreårige bør tilbys en anamnese (detaljert kartlegging av tidligere påkjenninger) for å avdekke hjelpebehov. Noen vil trenge mye terapi, mens andre vil ha nok med samtale- og oppfølgingsgrupper. Magne Raundalen ved Senter for Krisepsykologi i Bergen har mange års erfaring med slike terapeutiske grupper, også for enslige mindreårige. Han har nå utarbeidet en tilpasset manual for våre mottak og laget en plan for trening av barnefaglig personell for å drive disse gruppene. Poenget er å se det enkelte barns behov tidlig og ta hjelpebehovet på alvor. Det er uten tvil nødvendig å øke ressursene og det er viktig at kompetanse, kunnskap og erfaring, møysommelig bygget opp over år, blir tatt vare på, og får spille en aktiv rolle i dette arbeidet. Den finnes nemlig, hos ansatte i mottakenes avdelinger for enslige mindreårige, hos driftsoperatørene og hos UDI og kommunene.