- Ha en groovy død!

Du er i operasjonsteatret, temmelig neddopet for du har intet å frykte fra de skarpslipte skalpeller og annet kirurgisk verktøy som glimter i lyset fra de store lampene. Heller ikke fra de grønnkledde menn som har plastikkposer på skoene, hodelykter og masker foran ansiktene. De er her for å redde livet ditt.

Axel Jensen

...JEG HUSKER IKKE hva jeg snakket om, såvidt jeg husker så babla jeg et eller annet om at Dr. Rostrup, den samme lungelegen som reddet meg fra en nesten morderisk overkonsumering av cortison, og som nå skulle, med teknologiens hjelp, forsøke å organisere en i og for seg enkel operasjon, tracheostomi. Det er noe som gjøres ofte, nesten hver dag, og som regel går det bra, men det var også et men... et catch-22 som Rostrup følte seg kallet til å gjøre meg oppmerksom på.

På grunn av det drastiske cortisonforbruket var haken min blitt så full av fett at hver gang jeg så meg selv i speilet (det blir mer og mer sjelden), ser jeg en glattraket og tannløse orangutang. Forfengelighet og cortison går ikke bra sammen. Det var dessuten en kort hals fra før av, og risikoen for å komme borti stemmebåndene med skalpellen var ikke helt ubetydelig, men det sterkeste argumentet mot å gjøre dette var at det var noe i retning av et medisinsk eksperiment å koble en hjemmepustemaksin til en ALS-pasient. Det var visst aldri prøvet før i dette landet. I følge medisinsk forskningsinstitutt i Trondheim er det ca. 180 mennesker som får diagnosen ALS pr. år, men da min venn professor Schioldborg spurte hvor mange av disse som hadde hjemmerespirator fikk han til svar bare en, og det var altså meg. I allefall satt jeg igjen med inntrykket av at det var en relativ sjelden foreteelse med uklare eller snarere uvisse prognoser. Når det var sagt, trodde likevel den gode doktor at jeg tilhørte en type som kunne klare et slikt inngrep, men det måtte høyst sannsynlig bli foretatt bare med lokalbedøvelse. Dette skremte meg mer enn noe annet for ved siden av å være en gjennomført hykler, så er jeg også meget feig og redd for smerter, som jeg har fått smakt ganske mye av i det siste. Tanken på å få noen nåler stukket inn i halsen og høre på disse kirurgene diskutere hvordan det hele foregikk gjorde meg skeptisk til planen. Dersom jeg ikke ville gå med på dette hadde jeg bare et par dager til å si fra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MENS JEG LIGGER DER i en behagelig døs, hører jeg en stemme bak meg. Jeg tenkte kanskje at mannen hadde min respirator på ryggen, for stemmen var litt andpusten og hvesende. Etterhvert dukket det et ansikt frem, jeg tror ikke han hadde tatt på seg masken, men han var grønnkledd som de andre og presenterte seg som narkoselege Holgersen. Jeg trakk et lettelsens sukk da jeg hørte at jeg ikke skulle lokalbedøves likevel, for de var kommet frem til at jeg hadde et hjerte som en traverhest. Det var heller ikke noe i veien med mine lunger, til tross for et langt røkeliv med varierende typer tobakk, noen lovlige, andre mindre lovlige. De mente derfor at det var like greit å bruke den fullstendige nedsovning, slik at de kunne arbeide med fettklumpen jeg hadde under haken i ro og mak.

Nu tar Dr. Holgersen i bruk alle sine talenter som humorist, kanskje for å kvikke meg opp, eller for å imponere sine kollegaer som hittil ikke hadde sagt et ord. De sto bare der og var herrer over liv og død. Han sa med sin eiendommelige stemme, som syntes å være løsrevet fra alle hittil kjente norske dialekter, «nå skal jeg gi deg noe du kommer til å sove godt på, Jensen, men jeg garanterer ikke at du noensinne vil våkne opp av søvnen, og jeg er nokså sikker på at du aldri kommer til å snakke igjen.»

DETTE OPPRØRTE MEG, for en av forutsetningene for å gå med på dette eksperimentet var at jeg skulle beholde talefunksjonen, for uten den kunne jeg ikke fortsette min virksomhet som forfatter. Og siden det å skrive, var og fremdeles er, bare et annet ord for å leve, så begynte jeg å gråte og ropte at de skulle stoppe operasjonen for jeg var blitt lurt. En eller annen kortvokst kirurg, Dr. Torjussen, prøvde å trøste meg, ved å si at vi hadde truffet hverandre i et selskap hos en kjent kunstner, og jeg sa noe om at jeg ikke kjente ham igjen, for han hadde allerede dradd ned masken. Så sa den galgenhumoristiske Holgersen at det var best om jeg ikke snakket, hvis jeg mot all formodning skulle våkne opp av narkosen, så ville jo det norske folk bli spart for mer svada fra min hjerne. Det siste jeg tror jeg sa var at det var nok flere enn det norske folk som kunne trekke et lettelsen sukk, for mine bøker var oversatt til mer enn tredve språk. Så forsvant jeg ned i den behagelige død som ble til mindre enn et nanosekund, et lite øyeblikk som faktisk besto av tre timer. (I en telefonsamtale med Dr. Holgersen blånektet han for at han hadde sagt noe slikt, men mente at det hadde vært et resultat av en overopphetet dikterhjerne frembrakt av hans eget heksebrygg. Hans kollegaer ville bevitne at han var hundre prosent profesjonell, og at det ville være utenfor all medisinsk etikk å avfyre slike kraftsalver til en pasient som svevet mellom liv og død. Jeg vil ikke på noen måte skade denne dyktige og erfarne narkoselege, og under en eventuell injuriesak vil jeg bruke denne passus til å vise hvordan en hjerne som er delvis narkotisert kan spille seg selv et puss.)

Så ble jeg trillet inn på intensivavdelingen og tiden der er noe diffus for meg, men to dager senere fikk jeg vite at, mens jeg lå på operasjonsbenken og ble tilkoblet en respirator, hadde følgende høye beslutning blitt fattet i Kristiansand kommune:

Det var blitt avgjort at jeg skulle flytte fra mitt hjem i Ålefjær, skilles fra min kone som har vært min beste venn og støtte i 25 år, og at jeg isteden skulle innlosjeres på et aldershjem, nemlig Elvegaten sykehjem, blant personalet kalt KAOS (Kristiansand Alders- og Sykehjem).