Habermas - et ambisiøst prosjekt

Habermas er opplysningsfilosofen som bygger inn feilslagene og irrasjonalitetene i det moderne prosjekt, skriver Erik Oddvar Eriksen i denne gennomgangen av Jürgen Habermas\' viktigste verk. Onsdag får Habermas overrakt Holbergprisen.

JÜRGEN HABERMAS står bak det mest omfattende, ambisiøse og omdiskuterte samfunnsteoretiske prosjekt i det 20. århundre. Det er uovertruffent når det gjelder abstraksjonsnivå, integrasjonsevne, differensiering og rekkevidde. Det spenner fra handlings- og rasjonalitetsteori til ulike former samfunnsmessig integrasjon innenfor så vel som utenfor nasjonalstaten.

I sitt arbeid med å etablere grunnlaget for den kommunikative rasjonalitet har han trukket på moderne språkfilosofi så vel som på teorien om symbolsk formidlet interaksjon. Gjennom begreper om språklig kompetanse, gyldighetskrav og performative motsigelsesøker han å vise at visse typer av normative spørsmål kan avgjøres på en fornuftig måte. Selv om Habermas argumentasjon er liberal, kognitivistisk og formal så markerer han klar avstand til teorier som bygger på «opplyst egeninteresse». Sosiale bånd blir til i et gjensidig anerkjennelsesforhold som ikke kan gjøres rede for gjennom begreper som kontrakt og rasjonelt valg.

Allerede i sin avhandling om Schelling på i midten av 50-tallet formulerte Habermas ideen om at historisk urett bare kunne bedømmes gjennom en praksis som selv er herredømmefri. Etter hans bidrag til det store empiriske arbeid om student og politikk, kom hans habilitasjon tidlig på 60-tallet - det banebrytende studiet av strukturforvandlingen av offentligheten. Gjennom dette tiåret kom en rekke bidrag om politisk teori, om positivisme og om teknikk og vitenskap. Tidlig på 70-tallet kom det storeverket om erkjennelse og interesse og boka om legitimasjonsproblemer i seinkapitalismen. Begge stimulerte brede fagmiljøer - fra filosofer, hermeneutikere og psykologer til sosiologer og statsvitere.

I DENNE PERIODEN kom også en svært innflytelsesrik bok skrevet sammen med Niklas Luhmann hvor de diskuterte om den funksjonelle differensiering av moderne samfunn har overflødiggjort behovet for demokrati. Senere på tiåret kom en rekke stort anlagte arbeider om sosial evolusjon og moralutvikling.

1980-tallet ble innledet med tolvhundresiders arbeidet om kommunikativ handling. Her rekonstruerte han grunnlaget for den sosiale ordenen gjennom en kritikk av ensidigheter hos klassikerne. Dette arbeidet sysselsatte mange samfunnsvitere resten av tiåret.

I 1983 KOM boka om diskursetikken som formulerte det moral-filosofiske grunnlaget for teorien. Dette ble utgangspunkt for en heftig debatt blant fagfilosofer. Etter det kom mindre arbeider som «Det moderne - et ufullendt prosjekt», «Den nye uoversiktigligheten» som er et oppgjør med nykonservatismen og kritikk av velferdsstatspaternalismen. Etter sine tolv forelesninger om postmodernistene - i den filosofiske diskurs om det moderne (1985) - og den postmetafysiske tekning 1988, beveget Habermas seg mer i retning av rettsteori og politisk teori.

I 1992 kom storverket om «Faktisitet og gyldighet» som på samme tid er en rettsfilosofi og en demokratiteori. Retten er maktens grunnlag og begrensning. Det er bare gjennom denne at solidaritet med «fremmede» kan etableres. I dette arbeidet ble motsetningen mellom liberalisme og republikanisme, mellom menneskerettigheter og folkesuverenitet forsøkt løst, og her ble tesen om forfatningspatriotisme formulert. Teorien om deliberativt demokrati som Habermas står fadder til, fikk her ny ammunisjon.

Habermas maktet å løsrive demokratibegrepet fra nasjonalstaten - han viser at demokratiet har sitt grunnlag i rettigheter og prosedyrer, heller enn i en fellesskapsfølelse som stammer fra felles verdier, språk og opprinnelse. Det er heller slik at kollektiv identitet og solidaritet skapes gjennom politisk deltakelse. Derfor trenger ikke demokratiet ett folk som er forent i en nasjon - dette kan skapes.

SOM HAN SATTE DEBATTEN på 60-tallet på en meget effektfull måte, og fortsatte på 70-tallet, med en kulminasjon på 80-tallet, så ble 90-tallet igjen en meget aktiv periode.

Habermas har hele tiden vært involvert i harde kontroverser med sine kritikere, noe som ikke sjelden førte til visse revideringer av egen posisjon. En av selvkritikkene var at han tidligere hadde tenkt for nasjonalstatlig og at han beveget seg i gobal og kosmopolitisk retning. Bøkene om inkluderingen av den andre fra 1996 og om den postnasjonale konstellasjon fra 1998 viser diskursteoriens evne til å handtere dagsaktuelle problemer som minoritetsbeskyttelse og asylpolitikk, globalisering og rettsliggjøring hinsides nasjonalstaten.

HABERNAS ER EN opplysningsfilosof som bygger inn feilslagene og irrasjonalitetene i det moderne prosjekt. Han forstår for eksempel den europeiske integrasjonsprosessen som et resultat av læring gjennom katastrofer. Samtidig som han har slått hardt ned på alle tilløp til revisjonisme i forbindelse med Nazi-Tysklands kriminalitet, som toppet seg i den såkalte historiker-striden på 80-tallet, så har han også kunnet bifalle Tysklands utvikling til et stabilt, liberalt demokrati med evne til å gå i seg selv og ta ansvar for den europeiske utvikling mot et postnasjonalt demokrati - «vi sønnene, døtrene og barnebarn av den barbariske nasjonalisme». Habermas rolle som skarp debattant og intellektuell kan knapt overvurderes. Han har spilt en betydelig rolle i tysk politikk og i intellektuelt liv generelt.

På 90-tallet var han også involvert i opplysende debatter med Richard Rorthy om pragmatismen og sannhetsbegrepet på den ene siden - i 1999 kom boka om sannhet og rettferdiggjøring - og John Rawls på den andre siden. Man skulle tro at det var slutt etter dette. Habermas kastet seg imidlertid nå over religionsfilosofien, men først etter å ha skrevet en bok om framtiden til den menneskelige natur. Den er et oppgjør med biogenetikkens manipulering med «den menneskelige natur», men her måtte Habermas utover diskursetikken for å finne kritikkstandarder. Begrepet om den «menneskelig natur» - personens enhet med kroppen - ble brukt for vise at kloning nedvurderer personens moralske selvevaluering.

DE FØRSTE FEM ÅRENE i dette århundre ble imidlertid sterkt preget av den internasjonale situasjonen for Habermas; av hans forsvar av Nato-aksjonen i det tidligere Jugoslavia og hans klare standpunktaking mot Irak-krigen. Boka «Vestens splittelse» kom i fjor og inneholder en modell for konstitusjonalisering av en pluralistisk verdensordning.

Habermas teoribygning balanserer mellom universalisme og partikurlarisme, mellom rettigheter og plikter. Dette er nedfelt i den grunnleggende språklige evnen til å oppnå felles forståelse, som involverer så vel idealisering som kontekstualisering. Samtidig som han underskriver på liberalismens rasjonelle prinsipper - menneskerettigheter, rettsstat og demokrati - så makter han å vise at slike prinsipper må være rotfestet i praktiske livssammenhenger og i følelser. Som et foreløpig sluttpunkt på prosjektet kom i år en samling religionsfilosofiske artikler i boka «Mellom naturalisme og religion». Symptomatisk nok er religionens plass i offentligheten temaet på Habermas forelesning i Bergen i dag.

OMFATTENDE VERK: Den 76 år gamle Jürgen Habermas har bidratt med omfattende og omdiskuterte prosjekter på mange samfunnsområder.