Hackende debut

Les utdrag fra «Orakelveggen», musikkprodusent Erik Honorés debut som forfatter. Boka slippes 26. august, men har allerede fått terningkast 6 i Mann. Les og vurdér selv!

Utdrag:

Det er mens jeg sitter og leser denne artikkelen at jeg plutselig oppdager bildet av Yoko Ono som har dukket frem på siden. Jeg stusser over at Ono allerede er tilbake i Norge. Liv dro meg med på den forrige installasjonen hennes, det var like før skilsmissen, så det kan ikke ha vært stort mer enn et år siden. Jeg klikker på henvisningen, artikkelen kommer til syne. Allerede i ingressen ser jeg at dette er noe jeg vil spare på. Jeg klikker på «skriv ut» og fortsetter å lese.

LENNONS FULLENDTE

Historien om et barmhjertighetsmord

OSLO (NTB): Yoko Ono tar sjelden imot journalister, og særlig ikke mens hun arbeider. Derfor føles det som å få innvilget audiens da pressemedarbeideren på Henie–Onstad–senteret ringer og spør om vi har lyst til å avlegge kunstneren et besøk i rommet som huser den halvferdige installasjonen hennes.

Yoko Ono er en slik kvinne som tilsynelatende ikke eldes, annet enn ved fine linjer i huden. Hun tar imot oss med klart, intenst blikk og fast håndtrykk, ber om unnskyldning for at hun kommer et par minutter for sent. Det er visst problemer med tollvesenet, noe med et halvt tonn levende sjøstjerner som sitter fast i byråkratiet. Men vi tilgir henne selvsagt, og fotograf Arne smiler bredere enn jeg kan huske å ha sett ham smile. Han har hver eneste Beatles–, Lennon– og Ono–plate som er å oppdrive, selv i de mest obskure antikvariater, og for ham overgår dette møtet ethvert kongebryllup eller sportsarrangement han har dekket. Men det er ingenting i starten som tilsier at vi skal sikre oss et scoop. «Sikre oss» er forsåvidt feil begrep – vi gjør egentlig ingenting annet enn å lytte til den vevre japanerinnens ordflom.

Men først snakker vi om årsaken til at Ono er i Norge: Installasjonen, som foreløpig bare er en treramme midt på det blankpolerte, hvite gulvet. Det er denne rammen som skal fylles med vann og de mikronesiske sjøstjernene som akkurat nå skaper hodebry for tollerne.

– Starfish! Aren’t they beautiful? stråler Yoko, og viser oss ivrig et foto av de muligens ufrivillige asylsøkerne. Og det er virkelig et fascinerende skue, for det spesielle med nettopp disse sjøstjernene fra Mikronesias farvann er at de lyser, de gløder, som stjerner på himmelen. Naturen har gitt dem en fluoriserende overflate (så vidt vi skjønner er det bare hunnene som lyser), og i Mikronesia benytter fiskerne dem visstnok som en del av et intrikat navigasjonssystem: Sjøstjernene har i årtusener vandret langs de nøyaktig samme rutene, og dermed er det mulig å avlese posisjonen etter dem, sammenholdt med den andre stjernehimmelen – den på «the opposite sky», som Yoko formulerer det.

Vi spør Yoko hva det er hun ønsker å uttrykke med dette sjøstjernebassenget. Noe kosmisk, kanskje; noe med himmel og fred og harmoni (og det er nesten så vi kan høre «Imagine» klinge i det sterile utstillingslokalet når vi spør).

– Just beauty, my friends, sier hun. – Bare skjønnhet. Dere må komme hit og se det når det er ferdig. Det blir bare dette bassenget fullt av sjøstjerner, i et stummende mørkt rom, og stillhet. Starfish and silence.

Stillhet, undrer vi? Ingen musikk, de abstrakte lydkollasjene som Yoko er beryktet for? Ikke engang støyen fra hammere eller andre verktøy, som når hun tidligere har invitert publikum til å gå løs på verkene sine og bli en del av installasjonen?

– Merely starfish, gjentar Yoko og smiler med øynene. Hun nøler litt, myser liksom, som om hun vurderer en idé. Så kommer det:

– Jeg hadde tenkt å ha med musikk, men det var bare én eneste lyd i hele universet som ville harmonere med dette uttrykket, og den måtte jeg beholde for meg selv. Hun lener seg frem mot oss som om vi er medsammensvorne. – Kan dere holde på en hemmelighet?

Hun smiler, vi smiler. Vi er journalister, vi er her for å intervjue et av forrige årtusens største ikoner. Selvsagt kan vi ikke holde på en hemmelighet.

– Kjenner dere til det som er blitt kalt musikkhistoriens største kritikertabbe?

Jeg aner ikke hva hun snakker om, men fotograf Arne redder NTBs ære:

– Tenker du på side C og D av «The Wedding Album»? Anmelderen i Melody Maker som fikk et prøveeksemplar av albumet deres og trodde testtonen fabrikken hadde lagt på de tomme baksidene var musikk? – Exactly! roper Yoko.

Jeg tror fotograf Arne rødmer litt av denne anerkjennelsen. Senere forteller han meg historien om musikkanmelderen Richard Williams, som skrev åndfullt og entusiastisk om disse to testtonene (sinustoner av samme type som summetonen i telefonen eller lyden til de gamle NRK–prøvebildene). Historien ble stående som et lysende eksempel på musikkanmelderes svake dømmekraft, og John Lennon gjorde ikke saken bedre for den stakkars anmelderen ved å sende et tilsynelatende sarkastisk telegram fra Bombay dagen etter at anmeldelsen sto på trykk i Melody Maker:

DEAR RICHARD THANK YOU FOR YOUR FANTASTIC REVIEW OF OUR WEDDING ALBUM INCLUDING C–AND–D SIDES [STOP] WE ARE CONSIDERING IT FOR OUR NEXT RELEASE [STOP] MAYBE YOU ARE RIGHT IN SAYING THAT THEY ARE THE BEST SIDES [STOP] WE BOTH FEEL THAT THIS IS THE FIRST TIME A CRITIC TOPPED THE ARTIST [STOP] WE ARE NOT JOKING [STOP] LOVE AND PEACE [STOP] JOHN AND YOKO LENNON

Etter hvert skal vi forstå at «We are not joking» er den viktigste setningen i telegrammet.

– That poor man, sier Yoko, og det ser ut som om hun mener det. Så forteller hun historien om musikken som er for perfekt for sjøstjerne–installasjonen. Hun tar oss med til et åsted mange fans ville gitt sin høyre hånd for å besøke: Studioet på Manhattan hvor John forsøkte å spille inn nye låter til bryllupsalbumet. «Ordentlige» låter, ikke de eksperimentelle kollasjene som hadde preget de to siste utgivelsene hans og nå truet med å gjøre «The Wedding Album» til det siste i «a hat trick of flops», som en skadefro journalist uttrykte det. Yoko forteller sakte, med utallige gjentakelser, som om det er livsviktig at vi får med oss hver eneste detalj.

– Vi satt i studioet en kveld, John og jeg og Julian, teknikeren. John hadde jobbet med sangpålegg hele dagen og var sliten, men nå ville han spille resultatet for meg, som første lytter bortsett fra Julian. Og det som kom ut av høyttalerne var ... jeg har ikke noe annet ord enn perfekt.

Hun tenker seg om, stirrer opp i taket.

– Eller kanskje heller: Som å komme hjem igjen, etter en veldig lang og strabasiøs reise. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive innspillingen; den eneste muligheten er å bruke referanser til andre ting John hadde gjort. Og det var akkurat det han ville ha meg til å bekrefte, tror jeg: Dette var som å lytte til en perfeksjonert utgave av alt John hadde produsert tidligere. Arrangementene fra «Sgt. Pepper», bare større og mer intrikate, spunnet rundt en melodi som var overjordisk vakker og ledet tankene til «I read the news today oh boy ... «.

Yoko nynner en annen, antydet melodi for oss, gestikulerer mens hun nynner; tegner melodilinjene i luften med høyre pekefinger. Det er nesten som om vi kan høre det tapte mesterverket.

– Da sangen var ferdig bare så han på meg, han spurte ikke hva jeg syntes. Julian, teknikeren, var like spent. For Julian var «Sgt. Pepper» virkelig større enn Bibelen.

Yoko flirer, men så blir hun alvorlig igjen:

– Det eneste jeg kunne si var: «It’s perfect, John, and still ...»

«Og likevel.»

– For sangen var virkelig perfekt, eller ville iallfall vært perfekt i ørene til millioner av fans og ikke minst pengefolkene som vi plagde livet av med litt mer ... ukonvensjonelle påfunn. Dette kunne ha vært en slags kulminasjon; hvert element en perfeksjonert utgave av alt John hadde produsert tidligere. Men John ble bare sittende og gjenta «and still ...», som om det var et mantra. Og så begynte han å rive innspillingen i stykker.

– Hva? utbryter journalist og fotograf i munnen på hverandre. Vi er ikke reportere lenger, ikke engang rødmende fans – vi er vitner til en forbrytelse sammen med stakkars tekniker Julian. Yoko forteller nådeløst videre.

– Først sa John «slett vokalsporet!». Julian, som var verdens snilleste, mest avbalanserte menneske, ble nesten aggressiv. Men John sto på sitt: «Det er bare et Lennon–plagiat,» sa han. Og så lo vi. Befriende og lenge. Julian lo ikke, men gjorde som John ba om. Jeg tror han fremdeles var overbevist om at John bare ønsket å gjøre et nytt sangopptak, kanskje uten det karakteristiske, korte ekkoet. Men John fortsatte med å slette pianoet, så gitaren og bassen, og så strykerne. Hele tiden innledet han med en domsavsigelse; en knallhard karakteristikk: «Det sure pianoet vi spilt inn i Pauls leilighet i 64.» «Dette er Georges gitarfigur fra rundt «Revolver».» « Strykerne er et George Martin–arrangement fra 66.» «Trommene er han stakkaren som fikk 50 pund for å spille «Come Together» da Ringo ikke fikset det.»

Yoko smiler fjernt, hun er et annet sted, i en annen tid.

– Til slutt var det bare sporet med demo–opptaket tilbake, som de hadde brukt som utgangspunkt for arrangementet. John hadde spilt inn demoen i leiligheten vår på Manhattan. Det var komposisjonen i destillert form: Et klossete flygelakkompagnement, og John som sang. John kikket bort på meg. « Fikk du med deg teksten?» «Ja da,» sa jeg; «hvem var det du forsøkte å være da du skrev den?» Så lo vi igjen. «Slett det også,» sa han.

Journalisten, fotografen og lydteknikeren sitter nå bakerst i studioet og stirrer anklagende på Yoko Ono. Mordersken. Men her, på Henie–Onstad–senteret, trekker hun bare på skuldrene.

– Dere kjente oss ikke. Jeg sa bare det jeg var sikker på at John også tenkte. Han visste hvem han var. A Liverpool lad. Ikke den ambisiøse poeten i denne teksten som var full av haltende metaforer. He was beautifully simple, John. Like starfish.

– Da alle sporene var slettet, ba vi Julian om å spille av båndet en siste gang, for å være sikre på at det ikke var noe tilbake. Da hørte vi den. Tonen. Summen av den magnetiske massakren, som Julian kalte det. En ren, tydelig sinustone, knapt hørbar over båndsuset, forårsaket av en svakhet i opptaksmediet. Jeg forventer ikke at noen skal forstå det – ikke dere, ikke stakkars Julian – men det var et av de fineste øyeblikkene vi hadde sammen, da vi ba Julian om å isolere denne tonen og kopiere den over på mastertapen som inneholdt de andre kuttene vi hadde spilt inn til albumet. – Hvorfor? spør jeg. Yoko trekker på skuldrene igjen.

– Jeg vet ikke helt. Men det hadde kanskje med integritet å gjøre. Dere må huske at John hadde en masse press på seg denne tiden. Det var lenge siden forrige salgssuksess, men det var ikke så viktig for ham. Det som plaget John mest, var at han var redd for at brønnen var tom. At han hadde virkeliggjort alle drømmer og ambisjoner som det er mulig for en Liverpool–gutt å ha, og at det derfor var ... over.

Hun tar en liten pause, som hverken jeg eller fotograf Arne føler noe behov for å fylle. Senere, over en halvliter på Lorry, forteller Arne at han kunne banne på at han hørte denne tonen klinge i luften i utstillingsrommet. Som en slags knagg for stillheten.

– Og så havnet tonen på C– og D–sidene av «The Wedding Album»?

– Ja, sier Yoko.

Bare et smil og et «yes»; det er tydeligvis ikke mer å fortelle. Men jeg står fremdeles med to spørsmål som krever svar:

– Hvorfor velger du å fortelle denne historien nå?

Hun trekker på skuldrene enda en gang.

– Fordi det føles riktig. Vi har hatt dårlig samvittighet for dette lenge, John og jeg. For at Richard Williams ble en slags narraktig figur, han som faktisk var den eneste som ante sannheten. Telegrammet fra John sa jo akkurat det: «We are not joking.» Jeg vet ikke engang om Williams lever ennå, men han fortjener oppreisning.

Jeg legger merke til at hun sier «vi», som om John Lennon fremdeles sitter ved siden av henne.

– Men hvorfor vil du ikke benytte denne ... musikken til installasjonen? Jeg synes jeg ser en anklage i blikkene til både Yoko og fotograf Arne, som om spørsmålet er utidig. Yoko svarer i hvert fall ikke. Audiensen er over.

Da vi forlater den store, hvite salen, er Yoko i full vigør igjen. Hun holder mobiltelefonen mellom skulderen og kinnet lik en travel forretningskvinne mens hun justerer vinklene i akvariet. Fotograf Arne mumler noe om at han har en kamerat nede på tollstasjonen, og at han skal forsøke å legge inn et godt ord for sjøstjernene.

(Yoko Onos installasjon «Merely Starfish» åpner på Henie–Onstad–senteret førstkommende lørdag.)

***

Like etter at jeg har skrevet ut artikkelen, blir den borte fra Dagbladet.no. Jeg laster inn nettsiden om og om igjen, men artikkelen er ikke der, og jeg finner den ikke når jeg søker i arkivet. Det hele kunne vært en drøm, om jeg ikke hadde hatt papirkopien.

På trikken hjem plukker jeg artikkelen frem fra vesken, leser den en gang til og oppdager de høye t-ene. Det føles som om jeg studerer et utpresningsbrev i en klassisk detektivfilm og finner en ledetråd, et typografisk fingeravtrykk: En justeringsfeil på en gammel Remington–skrivemaskin. Bokstaven t som er hevet ørlitt over linjen.

Det finnes ikke mange mennesker som er dyktige nok til å gjennomføre slike kirurgiske inngrep, og som ville klare å komme seg igjennom avisens passordgitter. Og uansett hvem det er som legger igjen små spor fra gamle kriminalfilmer (for å provosere meg, tenker jeg, som en slags spøk, eller for å lede meg mot et eller annet obskurt mål?), så skremmer det meg.

Da jeg kommer hjem til leiligheten i Brinchmanns gate, logger jeg meg på Dagbladet.no. Først dukker det gjenstridige bildet av øyenstikkeren og molotovgutten frem. Jeg må igjen klikke «lukk» tre ganger før det blir borte, og for hvert klikk er jeg nesten sikker på at avstanden mellom helikopteret og gutten blir ørlitt kortere. Og kanskje fordi sansene er skjerpet av øyenstikker-bildet, tar det meg bare et par minutter å finne to nye artikler med den samme typografiske uregelmessigheten som i Ono-intervjuet: En plateomtale (en nyutgivelse av en ganske obskur klassiker jeg har på vinyl) og en billedtekst til et grufullt bilde fra Monterbia; en jentunge som har fått foten revet bort av en landmine. Ifølge billedteksten er minen produsert av et av underselskapene til Peachs gamle arbeidsgiver. Med unntak av de høye t-ene, er det ikke noe oppsiktsvekkende ved disse tekstene, ingenting jeg ville lagt merke til for en uke siden. Det eneste måtte være at de befinner seg på førstesiden og ikke ligger gjemt på en underside.

Og like etter at jeg har skrevet dem ut, blir de borte.

HACKEDEBUTANT: Erik Honoré debuterer med en roman om hacking i august. Boka har så langt fått en sekser i bladet Mann.