Hadde det vært samspill-VM...

Kunne kanskje Between the Buried and Me markert seg. På Hove blir deres heseblesende prog-metal for utmattende.

HEFTIGE TAKTER: Det ble litt for mye av det gode da Between the Buried and Me gjestet Hove-teltet. Foto: Anne Valeur / DAGBLADET
HEFTIGE TAKTER: Det ble litt for mye av det gode da Between the Buried and Me gjestet Hove-teltet. Foto: Anne Valeur / DAGBLADETVis mer

HOVE: Det var nok ikke helt ettermiddagen for de amerikanske progmetalerene Between the Burried and Me på Hoves nest siste dag. Bandet bedriver en slags ekstremsport hva det spilletekniske angår, og for perifere, halvfulle festivalgjengere i et tynt befolket telt blir det vanskelig å henge med på notene, bokstavelig talt.

Ufordelaktige omstendigheter er ikke alltid noe man er herre over og det er selvsagt ikke kvintetten sin feil at publikum stiller uforberedt til eksamen, men det er vanskelig å spore de store formidlingskvalitetene hos bandet. Det er høy bassen-under-haka-faktor  og det meste av tiden går med til å skule på nesetippen og instrumentene sine.

Hadde det vært VM i samspill, hadde nok gjengen kommet høyt på resultatlistene. De svinger seg med største selvfølgelighet mellom death metal, jazz og klassisk-inspirert progrock. Ja, noen av sangene kommer til og med et par country-partier slengt inn i miksen. Forestill deg The Mars Volta møter et Death med høyt blodtrykk. Men konserter handler jo også om å skape følelsesmessige reaksjoner, og bandet mangler både nerven og sjela til førstnevnte og treffsikkerheten til sistnevnte.

Det føles mest som å se på en gjeng øve skalaer, polyrytmikk og skeive taktarter. Det er nok en kuriositet for de få personene som rekker i hånden i været på spørsmålet om noen eier deres siste plate «The Parallax II: Future Sequence», men som konsertopplevelse blir det en ganske utmattende seanse.