KONSERT: Det er kanskje bare én fyr, som i full offentlighet kan be Jimmy Page «roe seg ned og slappe av litt», og her står han foran oss på Bergenfest. Robert Plant; legenden (kom an, for en karriere), stemmen («Immigrant Song»), sexsymbolet (hadde jeg opplevd Led Zep i glansdagene, tenker jeg heterofilien skulle fått kjørt seg greit, ja). For en fyr. En viss forutinntatthet, av positiv art, ute og går, altså.

Jeg begynner like greit med konklusjonen denne gangen: Robert Plant & the Sensational Shape Shifters er kort sagt et en legemliggjørelse av at Robert Plant elsker musikk, gir godt faen i forventningene til hva han «bør» gjøre («spell noe Led Zep, a!»), og at han ser Rock'n'Roll som en del en av en tidløs og global historie.

Eget utrykk Oppsettet på scenen er enkelt; vi ser et band, forsterkere, kabler, elektronika-arbeidsstasjon (bebodd av John Baggot fra blant annet Massive Attack); et perfekt bakteppe for en sprudlende opplagt Plant som presenterer en blanding av solo-materiale, Led Zeppelin-klassiskere i nytolkninger, og utsvevende jammer.

Fra «Babe, I'm Gonna Leave You» i en rimelig dramatisk endret versjon, via andre låten «Tin Pan Valley» fra soloalbumet «The Mighty Rearranger», og til «Spoonful» (en bluesstandard), er det klart at Plant kjører beinhardt på sitt uttrykk - og ingen andres. Et uttrykk som bærer preg av at mannen bak har levd og erfart det han formidler. Jeg gikk til konserten med en forventning om mer løssluppen og støyende rock enn vi har sett fra solo-Plant de siste årene, men skjønte nå at det kom til å bli kringkastet på en annerledes frekvens.