Robert Plant and the Sensational Space Shifters på årets Bergenfest.  Foto: Tor Erik H. Mathiesen
Robert Plant and the Sensational Space Shifters på årets Bergenfest. Foto: Tor Erik H. MathiesenVis mer

«Hadde jeg opplevd Led Zep i glansdagene, tenker jeg heterofilien skulle fått kjørt seg greit»

Men Robert Plant var «plantastisk» alene i Bergen.

KONSERT: Det er kanskje bare én fyr, som i full offentlighet kan be Jimmy Page «roe seg ned og slappe av litt», og her står han foran oss på Bergenfest. Robert Plant; legenden (kom an, for en karriere), stemmen («Immigrant Song»), sexsymbolet (hadde jeg opplevd Led Zep i glansdagene, tenker jeg heterofilien skulle fått kjørt seg greit, ja). For en fyr. En viss forutinntatthet, av positiv art, ute og går, altså.

Jeg begynner like greit med konklusjonen denne gangen: Robert Plant & the Sensational Shape Shifters er kort sagt et en legemliggjørelse av at Robert Plant elsker musikk, gir godt faen i forventningene til hva han «bør» gjøre («spell noe Led Zep, a!»), og at han ser Rock'n'Roll som en del en av en tidløs og global historie.

Eget utrykk Oppsettet på scenen er enkelt; vi ser et band, forsterkere, kabler, elektronika-arbeidsstasjon (bebodd av John Baggot fra blant annet Massive Attack); et perfekt bakteppe for en sprudlende opplagt Plant som presenterer en blanding av solo-materiale, Led Zeppelin-klassiskere i nytolkninger, og utsvevende jammer.

Fra «Babe, I'm Gonna Leave You» i en rimelig dramatisk endret versjon, via andre låten «Tin Pan Valley» fra soloalbumet «The Mighty Rearranger», og til «Spoonful» (en bluesstandard), er det klart at Plant kjører beinhardt på sitt uttrykk - og ingen andres. Et uttrykk som bærer preg av at mannen bak har levd og erfart det han formidler. Jeg gikk til konserten med en forventning om mer løssluppen og støyende rock enn vi har sett fra solo-Plant de siste årene, men skjønte nå at det kom til å bli kringkastet på en annerledes frekvens.

Juldeh Camara bidrar med sømløst passende tradisjonelle afrikanske strengeinstrumenter; det er kort mellom gåsehudsøyeblikkene, der dette tilsynelatende «nye» elementet blandes inn i så vel klassikere som nyere materiale.

Holder tilbake «Black Dog» illustrerer glimrende hvordan frontfigur og band forholder seg til et uhørt storslått kildemateriale (å stå på en scene og «forvalte» Led Zeppelin er intet lite foretakende). Det er en sær blanding av «Robert Plant As We Know Him» pluss «World Music a la Plant» ("R.P.A.W.K.H.&.W.M.P."). Jeg som kjenner låtene og fortsatt håper på enda en re-union (så godt dét lar seg gjøre), tar meg selv i å vente på zeppelinske forløsninger og utblåsninger, men de kommer ikke. Det sildrer, buldrer, brygger og holdes tilbake under overflaten. Når dét premisset aksepteres, er det ingen ende på hvor fett det låter.

Bak bandet henger et bakteppe med bilde av ung Robert Plant, og Bonhams karakteristiske fjør pryder basstrommen. Det hersker ingen tvil om at vi tas med rundt på historisk grunn. Det understrekes av shoutouts til Blondie (som spilte tidligere på kvelden), og diverse subtile hint til tiden i Verdens Største Rockeband.

Når Plant introduserer «Little Maggie» som noe «old and unique», er det også en perfekt beskrivelse av hans eget musikalske prosjekt. Låten åpnes av nydelige elektroniske tepper... og banjo. Igjen tar jeg meg selv i å vente på den store «forløsningen», men den kommer selvsagt ikke. Jeg begynner å trives med tilbakeholdenheten, de sydende understrømmene. Nydelige synth-ostinater og god gammel «blip-blop-spaceship»-lydtepper bringer nå og da sammen.

Det er som om hele settingen er sydd sammen for akkurat denne konserten; tåke velter nedover grønne fjellsider rundt Bergenhus Festning. Det er jo strengt tatt litt utenommusikalsk; men det må tas med som en suksessfaktor. Det er ikke rart at følelsen av hjemmebane er påtagelig fra både scene og publikum.

Gromlyd Lyden er grom; balansen mellom det superbe gitaristparet Skin Tyson og Justin Adams, og det elektroniske er imponerende. Særlig Justin Adams' arabeske toner bidrar til å understreke Plants' bidrag til mystikken i Led Zeppelin (det var nok ikke bare Jimmy Page som vendte blikket sør- og østover, nei).

Jeg tenker at Robert Plant representerer noe av musikaliteten-i-musikaliteten som forbindes med de mest visjonære artistene som overlevde tiårene også etter 70-tallet; artister som beholder en sterk kjerne av sin egen visjon, sin egen lydmessige visjon av «populærmusikk», samtidig som de er villige til å ta opp i seg ny teknologi og instrumentering. Uten å bli «gamling på data»-aktige.

Når det er sagt, blir presentasjonen av den nye låten «Rainbow» en aldri så liten skuffelse. Låten går forbi bare «tilbakeholden»; for meg virker den rett og slett noe uferdig - når man vet hva Plant og bandet er i stand til. Vi får krysse fingrene for at den kommende albumversjonen innehar noe mer sprut og krutt.

Til slutt i det ordinære settet kommer en, til å begynne med, temmelig nedpå versjon av «Whole Lotta Love». Den er så smakfullt arrangert for akustisk gitar og mandolin at jeg der og da begynner å like blues (ingen liten bragd). Og endelig kommer det; bandet smeller i gang selve godriffet med fullt øs, og publikum letter. Vi tas med noen runder i et folk-verdensrom og tilbake i tung originalsound. Ok, kanskje fjøren på basstrommen er litt prematurt; trommis Dave Smith leverer som han skal - men han er ingen Bonham, til det er han for ryddig og forsiktig. Men det funker!

Kom tilbake Første ekstranummer er «Satan», fra «Band of Joy»-albumet. Det er vart, det er stemningsfullt, og Plant klarer igjen balansekunsten: han er innom World Music, Hard Rock, Blues og ballader: men klarer å gjøre alt til sitt. Lurer forresten ganske kraftig på hvordan «Kashmir» hadde hørtes ut med denne besetningen. Temmelig fett. Neste gang?

Kvelden avsluttes med en versjon av «Rock'n'Roll», som av alle ting ga meg assosiasjoner til midt-på-90-tallet-Minstry (?!); dette var noe så eksotisk som en nær-industriell, og meget potent utgave av den ikoniske låten. Robert Plant avslutter med et inntrykk av ekstrem og vedvarende spilleglede, og kvelden kan ikke kalles annet enn særdeles vellykket.

Hans siste fire ord fra scenen er «It Must Be Love», og det er nok akkurat det det er. Kom tilbake.