Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Granskningen av corona-håndteringen:

Hadde mer enn nok kunnskap

Norge synes så langt å ha taklet Corona-pandemien bedre enn de fleste andre land. Men, mange har mistet livet uten grunn og vi har pådratt oss unødige og gigantiske økonomiske kostnader. Det bør vi lære av.

KUNNE UNNGÅTT KOSTNADER: Det mener professor Erling Moxnes ved Universitetet i Bergen. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix
KUNNE UNNGÅTT KOSTNADER: Det mener professor Erling Moxnes ved Universitetet i Bergen. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Første februar burde myndighetene ha innført en streng 14 dagers karantene for alle innreisende til landet. Dette er ikke etterpåklokskap og det finnes en forklaring på hvorfor nesten ingen land gjorde det som i ettertid synes fornuftig.

I Norge var ingen smittet og ingen døde før første februar. Dermed kunne vel ikke myndighetene vite sikkert at pandemien kom til å bli alvorlig for helse og økonomi? Men var det nødvendig å vite dette med sikkerhet? Vi forsikrer jo huset uten å vite nøyaktig hvor ødelagt det blir av brann. Jo, men vi forsikrer oss ikke mot alle tenkelige uhell, det må være en viss sannsynlighet for at uhell inntreffer.

Når det gjelder smittespredning, så er det ikke mangel på vitenskapelig kunnskap for å si noe om sannsynligheter.

I 1927 så den såkalte SIR-modellen dagens lys. Modellen beskriver godt hvordan smitte sprer seg. Dess flere som er smittet og sprer smitte, desto flere blir smittet. Den onde sirkelen gir opphav til eksponentiell vekst, altså en smitterate som øker raskere og raskere over tid, helt til mangelen på flere å smitte bringer smitteraten ned.

En artikkel i New England Journal of Medicine om utbruddet i Wuhan, publisert 29. januar, fortalte om en vekstrate på 9.4 prosent per dag, et reproduksjonstall R på 2.2, og en gjennomsnittlig inkubasjonsperiode på 5.2 dager. Media fortalte om mange døde.

Sammen med et minimum av kunnskap om reisemønstrene i verden var dette mer enn nok kunnskap til å forstå at smitten ville nå Norge i løpet av kort tid og at en karantenetid på 14 dager ville avsløre om innreisende til landet var smittet eller ei. Et fåtall smittede ville nok likevel ha kommet inn i landet.

Disse, og de miljøene de beveger seg i, ville det ha vært overkommelig å oppspore og isolere. Dermed ville vi gjennom hele vinteren hatt en situasjon vi i ettertid har satset store kostnader på å nå. Landet kunne ha vært i tilnærmet full aktivitet mens man ventet på å finne ut av langtidsvirkninger, varighet av immunitet, og vaksiner.

«Hvorfor benyttet nesten ingen land seg av den eksisterende kunnskapen? Forskning innen fagområdene kognitiv psykologi og systemdynamikk gir viktige svar for all kriseberedskap.»

Psykologene Tversky og Kahneman pekte i 1974 på at vi alle har en tendens til å legge overdreven vekt på observasjoner og å ignorere underliggende informasjon som vi allerede har. I tråd med dette fant Kunreuther i 1996 at folk tegner forsikring mot oversvømmelser og jordskjelv rett etter hendelser, og de sier opp forsikringene etter et fåtall år uten nye hendelser.

Innen systemdynamikk har vi funnet at folks handlinger domineres av en «vent og se»-strategi. Denne strategien fungerer utmerket når vi venter med å stenge kranen til vi ser glasset fylles opp. Underbevisstheten styrer uten at vi engang er oppmerksomme på hva vi gjør.

Når en pandemi nærmer seg, skriker underbevisstheten etter observasjoner av smittede, syke, og døde før beslutninger om karantene kan tas.

Ettersom dette er felles for oss alle, er det ikke risikabelt for myndighetene å velge en «vent og se»-strategi. Derimot føles det risikabelt og «helt urealistisk» å sette i verk ganske kostbare tiltak som går på tvers av egne og andres følelser. Dermed er vi alle involvert gjennom våre følelser og det blir svært vanskelig å forebygge og å takle kriser.

FAKTISK: Dette er forskjellene på de klassiske symptomene på pollenallergi, og coronaviruset. Video: Faktisk.no Vis mer

En rekke eksperter gjør vondt verre ved sitt «vitenskapelige» fokus på sikker empiri. Men empiri som for eksempel sier at akkurat 10 personer er alvorlig syke, kan like gjerne dempe som å styrke det følte behovet for tiltak.

Derimot, om en introduserer 10 smittede i SIR modellen så blir behovet for tiltak svært tydelig. SIR modellen er et eksempel på systemanalyse hvor en benytter grunnleggende kunnskap om hvordan ting henger sammen. Mens universitet og media er dyktige til å frambringe mer data, er det nesten ingen som tilbyr systemanalyse. Formell systemanalyse krever lang utdanning, men innsikten den bringer er viktig og trenger ikke være så komplisert.

En innsikt er at vi må være kritiske til våre egne innskytelser. En annen innsikt er at vi må stille flere spørsmål. Kan smitten komme til Norge? Hvor raskt kan den spre seg i Norge? Hva er verdien av å vente på sikre observasjoner av dødsfall? Hva er kostnadene ved å vente med å sette innreisende i karantene?

«Vent og se»-strategien er ikke bare problematisk for pandemier. Den fører til kostbare overinvesteringer, overfiske, klimakrise, overbefolkning, og et for stort globalt økologisk fotavtrykk. En rekke systemdynamiske laboratorieeksperiment bekrefter disse påstandene.

Systemanalyse, ydmykhet, og enkle spørsmål trengs for å hindre og for å takle nye kriser. Ord er ikke nok, granskingskommisjonen må vurdere om vi har god nok utdanning til å få fram alternativ til «vent og se»-strategien og om vi har offentlige institusjoner som er tilstrekkelig uavhengige til å gi klar beskjed.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!