ANTIAUTORITÆR: "I mitt tlfelle handlar det blant anna om identifikasjon med dei kreftene som kan true og utfordre makta og maktstrukturane." Ola Enstad omsatte ordene i skulptur, som "Neven og rosa". Foto: Harald Flor
ANTIAUTORITÆR: "I mitt tlfelle handlar det blant anna om identifikasjon med dei kreftene som kan true og utfordre makta og maktstrukturane." Ola Enstad omsatte ordene i skulptur, som "Neven og rosa". Foto: Harald FlorVis mer

Hadde mye å fare med

"Den som har noko å fara med - han fer". Gjennom arbeidet med denne boka maktet Ola Enstad å motstå kreften, før han la ut på sin siste reise 2. august i fjor.

Kommentar

Kunstneren og kosmopolitten klarte også å fullføre planene for det som skulle bli hans siste utstilling i Kunstbanken på Hamar. Der ble det satt et verdig punktum for et av de viktigste kunstnerskapene i etterkrigstidas skulptur her til lands. Noe verken Nasjonalmuseet eller det regionale Lillehammer Kunstmuseum synes å ha fått med seg. Det fantes ikke tegn til interesse for innkjøp fra museene før utstillingen stengte. Tiltror de ikke kuratorisk kompetanse hos kunstnerstyrte institusjoner? Kunstbankens praksis gir ikke grunn til det. Fraværet av nysgjerrighet på den alltid overraskende Enstads kunstneriske finale er egnet til å vekke forundring.

SELVSAGT VET museene hvem Ola Enstad var. Nasjonalmuseet har også arbeider av ham i sine samlinger. Men han profilerte seg i enda sterkere grad i og ble en omstridt skikkelse ved sine arbeider for det offentlige rom. Etter å ha vunnet konkurransen om utsmykning av uteområdet Trekanten i Asker med «Neven og rosen» i 1981, hevet kommunens høyrepolitikere ikke bare øyenbrynene, men også kontrakten. Motivet av den knyttete hånda med rosa som åpner sine kronblader, fikk de blå til å se rødt - og forkaste kunstverket som en kopi av emblemet for Spanias sosialdemokratiske parti (Franco-forbudte PSOE). Argumentet ekskluderte den kunstneriske ytringsfriheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FELLESFORBUNDET sørget for at Enstad fikk realisert sitt prosjekt 18 år seinere. I dag forløser skulpturen tematiske lag gjennom sitt aktive nærvær, som har oppstått i det urbane miljøet på Lilletorget i Oslo. Der hånda med blomsten bryter seg opp gjennom brulegningen, og åpner for flere synsvinkler og tydninger i et område som også er et kulturenes møtested i hovedstaden.Enstads lekeskulptur «Stego» med en slående kombinasjon i finér av fortidas øglestruktur og lokkende klatrestativ for unger, ble ramponert av eldre pøbel. De tålte ikke synet av skulpturen i Torshovdalen. Skamferte «Stego» fikk eksil i «Avdelingen for ustøtt kunst» ved Fylkesgalleriet i Sogn og Fjordane, før verket gikk til grunne ved Vassenden i Astrups Jølster.

MOTSTANDEN hindret ikke Enstad i å mobilisere sine skapende ressurser. Hans installasjoner av dykkere - som er ypperlig fortolket av Kjartan Fløgstad i boka «Kunststykke - Kunststücke» fikk også respons utenlands. Kunstnerens utlegning på fransk om sine marine aktører i polyester på Parisbiennalen i 1985 for lydhøre kulturminister Jack Lang, er uforglemmelig. Seinere installerte Enstad en sekstett av stupende dykkere i stål ved Vaterland. Kunstneren ble siden invitert til å stille ut og undervise i Brasil og Kina. Og innkjøpt av museer i så vel Beijing som Sao Paulo.

OLA ENSTAD fikk utrettet mye før livstråden brast. Det samme gjorde Kjartan Slettemark. Han minnes nå på beste måte av Nasjonalmuseet. Institusjonen bør minne Enstad på samme måte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook