MINISTEREN FOR DET HELE: Jan Tore Sanner. Foto: NTB Scanpix.
MINISTEREN FOR DET HELE: Jan Tore Sanner. Foto: NTB Scanpix.Vis mer

HELGEKOMMENTAREN: Kronen på verket

Hadde noen spurt ministeren selv, om hemmeligheten bak «Jan Tore Sanner», ville han kanskje ha svart «tålmodighet, langsiktighet og god politikk»

Det skulle bare mangle at ikke sentraliseringsministeren får reise et monument over seg selv.

Meninger

Ved første øyekast – vel egentlig, andre, tredje og siste også – er Jan Tore Sanner en pregløs mann. Litt sånn av den typen man ikke legger merke til, langt mindre tenker det kunne vært gøy å dra på fest med. Men det kommunalministeren mangler i sjarm, tar han igjen i innbitt tålmodighet, og den som ler sist, ler som kjent best. For av alle menneskene Jan Tore Sanner sitter i regjering med, de som har tusenvis av følgere på Twitter og enda flere venner på Facebook, er det uansett ingen som kommer til å prege landet og hovedstaden i generasjoner framover mer enn nettopp ham.

I likhet med flere av sine kollegaer har Jan Tore Sanner tenkt tanken på at han kanskje ikke er minister lenger etter høstens valg. Det er selvsagt ikke sånt man snakker høyt om, men skulle han vende tilbake til Stortinget, og bli leder for en eller annen komité, så kan Sylvi og Linda sitte der med alle sine falmende presseoppslag. Men det er bare han som kan reise seg, rusle en tur rundt hjørnet og se hvordan avtrykket av hans tid i regjering reiser seg foran øynene på ham.

100 000 kvadratmeter og 5700 mennesker skal få plass i det nye regjeringskvartalet, hvor departementene skal stables i monsterblokker som velter ut over Youngstorget på baksiden. Til en viss grad er det gigantomane prosjektet en uheldig konsekvens av å overlate byplanlegging, arkitektur og kunstskatter til byråkrater, i dette tilfelle Statsbyggs bestilling som i realiteten har bestemt hvordan byen skal bli.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig er det et totalt sammenfall i forståelsen av regjeringens forståelse av ulike ords betydning, hvor «modernisering» er synonym både til «sammenslåing» og «sentralisering». På samme måte som forståelsen av «gode og framtidsrettede arbeidsplasser, med åpne og levende byrom», som Jan Tore Sanner snakker om, er sånt som andre mennesker kan finne på å karakterisere som «helt for jævlig».

Siden Jan Tore Sanner verken er gal eller psykopat har han neppe planlagt at det skulle bli som dette – at nettopp han skulle bli den ministeren som setter det største avtrykket etter seg. Ikke bare på Norgeskartet, gjennom nye regioner og kommuner, men også i hovedstaden.

Ved å blåse opp hjertet av Oslo, skal han gi ny kraft til byen så vel som til framtidige regjeringer. Det, tenker han muligens, vil fungere like bra som om man hadde plassert hjertet til en blåhval inn i en orangutang. Det sier seg selv at kapasiteten til sistnevnte ville blitt veldig mye større. Det trenger man ikke være zoolog for å skjønne.

Like lite som man trenger å være arkitekt, riksarkivar eller kunstskjønner for å vite hva som er bra for en by, hva slags minne nasjonen skal ha etter 22. juli eller hva som må regnes som verneverdige bygninger. Uansett har han gitt beskjed om at framtidige bygg skal ta vare på de ekte Picassoene som utsmykker Y-blokka. Og skulle det vise seg at forståsegpåerne har rett i at det ikke lar seg gjøre å flytte så tunge steinblokker, så kan man ikke akkurat skylde på ham. Det er tross alt ikke Sanners feil at naturstein og betong er så himla tungt.

Hadde noen spurt ministeren selv, om hemmeligheten bak «Jan Tore Sanner», ville han kanskje ha svart «tålmodighet, langsiktighet og god politikk». Deretter ville han sørge for å gjenta det han har sagt så mange ganger de fire siste årene at det nesten har blitt poesi for ham: «Fornye, forenkle, forbedre».

Men han ville ha voktet seg vel for å avsløre at disse tre ordene, de synger inni ham. Enten det er snakk om fiskekvoter, gårder, kommuner eller politidistrikter: Denne sangen passer til alt. Til ethvert område av samfunnet. Det finnes rett og slett ikke det problem som ikke lar seg løse med å samle mange små til ett stort.

Denne sangen kommer til å synge inni ham, det vet han i dypet av sitt byråkratiske hjerte, når han står foran heisekranene i regjeringskvartalet og ser resultatet av hans ministerperiode reise seg foran øynene.

Når Y-blokka blir revet, 22. juli-senteret blir redusert og hele byrommet snapper etter luft, blir regjeringskvartalet kronen på verket. Dette er sentraliseringens høysang. Moderniseringens monument. All makt i et kvartal, bygget i høyden, sånn at folket nede på bakken skal slippe å bli plaget av himmelen over dem.