TIL TOPPS: Christian Aas skrev det beste diktet fra november i desember, syntes juryen. Poeten selv tar det som en sterk motivasjon. Foto: Privat
TIL TOPPS: Christian Aas skrev det beste diktet fra november i desember, syntes juryen. Poeten selv tar det som en sterk motivasjon. Foto: PrivatVis mer

Hadde skrivesperre, skrev det beste diktet

Christian gikk til topps tross alle odds.

(Dagbladet): Han har vært utvalgt til finalen hele sju ganger, godeste merlec, i løpet av de snart like mange årene han har deltatt. Én gang har han blitt månedens poet, den gangen med pseudonymet Karin Krohn og «22. juli-diktet» «Åkeren ligg der framleis».

Nå blir han månedens poet igjen. Hvem er han? 

— Christian Aas. 48 år, gift og to barn, stikkordsforteller han. — Kommer opprinnelig fra Skien og må alltid gjøre et lite/stort nummer av det. Til tross for at jeg bor i Sandnes, kommer jeg aldri til å makulere merkelappen «troende Oddsupporter». Heia Odd!

Til vanlig jobber han i barnehage og trives godt med yrkesvalget.

— Jeg ser det «å ta vare på barnet i meg» som en av de viktigste personlige livsoppgavene jeg har. Jeg er leken av natur og synes unger rett og slett byr på livets herligste herligheter.

Han kaller seg en «skapende sjel», og ikke bare i teksten:

— Musikken står meg aller nærmest. Og drømmene mine om å gjøre bruk av denne evnen til å formidle ord og toner til folket — det må gjerne bare være en håndfull til stede — er høyst levende, og krevende.

Skrivesperre
Diktet han går til topps med har fått tittelen «Jeg er ei ugle med blunkende lykt». Han synes det er vanskelig å fortelle om bakgrunnen for det uten at det blir klamt og privat:

— Hvorfor? Fordi det er et personlig dikt — kort og godt et merlec-dikt som kan rubriseres under kategorien «Mine angstdikt». Og hvor lurt er det å avsløre det for Diktkammerets og Dagbladets lesere at jeg er en som iblant ikke fikser livet helt? Jeg vet ikke. Jeg er spent på reaksjonene.  

Paradoksalt nok er diktet resultat av en periode med skrivesperre:  

— Som et foreløpig botemiddel mot skrivesperren har jeg flikket meg opp og ned og igjennom en drøss med gamle dikt. Uglediktet er ett av mange som har gjennomgått restaureringsarbeid denne høsten.

For skrivingen har forandret seg siden han begynte, og «blitt en uttværende affære», som han sier:

— Der jeg i starten i 2007/2008 var et slags overflødighetshorn av ideer og dikt skrevet nærmest «på sparket», er skrivingen nå kommet inn i en langt mer saktegående prosess. Jeg ser for meg faren min som selv skrev dikt, sitte i time etter time og vende og vri på en stakkars uregjerlig linje. At jeg, spontane mann, skulle ende opp på samme vis, hadde jeg aldri sett for meg. Men der har du altså meg anno 2013: pusseskinnsarbeideren.  

Kirsten Diktgiftekniv
Førsteutgaven av Jeg er ei ugle med brennende lykt stammer tilbake til mai 2011.

— Jeg skrev det som en reaksjon på et dikt som akkurat var blitt lagt ut av Kristin Rosenberg. Det eneste som er igjen fra den gang er natta, treverket og bresjen i brystet. Særlig fornøyd var jeg med bresjen — «There is a crack in everything. / That's how the light gets in», som Leonard Cohen synger. Det å skulle droppe denne ville være som å «kill a darling», og det må jo fra tid til annen gjøres. Men jeg tok bresjen med meg videre og satte den etter hvert, via omveier, inn i en sammenheng med «fullriggeren» og «vindseileren» fra helt andre dikt.

Også ugla kom hentet han fra et annet dikt:

— Det var rett og slett en type podingsarbeid. Jeg har ofte lurt på om det er vanlig å mikse separate dikt? Være en slags Kirsten Giftekniv og føre dem, forhåpentligvis lykkelig, sammen?

Han ser utvelgelsen som en viktig motivasjon:

— Det får meg til å tro at jeg ikke er totalt på jordet, til tross for skrivesperre, sier han, og takker «alle gode og positive dikt-og-kommentarkammerater og kammeratinner for uvurderlig synsing og medskapelse underveis.»

— Jeg sier som Oddbjørn Aardalen: Diktkammeret er staden!

Les juryens kommentar:

Pløyer fram orda
Dette diktet har den forunderlege eigenskapen at det framstår som både enkelt og innfløkt på same tid. Det er som eit surrealistisk måleri med mange gjenkjennelege objekt, men sett saman på ein merkverdig måte som får alt til å verta gåtefullt og forunderleg. Poeten målar fram eit nattleg landskap, havskap og sinnskap her, som har så mykje eventyr og skaparaugeblink i seg, at juryen opplevde at det famna eit slags grunnskap av sjølve den poetiske kreativiteten. Blunkar ugla med augo, eller sit ho der i nattas tre og held opp ein lanterne? Kjem det eit skip gjennom skogen? Eller kjem det eit segl gjennom sinnet? Kven er det som talar når «jeg er ei ugle» og «jeg saumfarer sinnet»?
Eit dikt som er så samansett og sprikande kan lett falle frå kvarandre i sine einskilde faktorar, men her maktar merlec å sy det saman til ei nokturn stemning som både er poesi og metapoesi, han pløygde fram orda, og svaret vert ja til alt. Men kvar er eigentleg land?      

For juryen,
Helge Torvund 

DIKT I DAGBLADET:
Diktkammeret
 (startet 2001) er Dagbladets diktforum for skrivende i alle aldre.
Skolekammeret (startet 2003) er forumet for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen — som består av Torvund, Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladet (med forbehold om lengde). Én finalist fra hvert forum blir også kåret til månedens poet.
• Les også: Helge Torvunds leksjoner

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange kammerpoeter har etter hvert debutert i bokform, og det er laget tre bøker om og av kammerne:
«Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund (Samlaget 2001)
«Faen ta tyngdekrafta. Vinnere fra videregående» (Gyldendal 2008)
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave (Samlaget 2011)