Hæærli' på toppen ta væla

Bygdebandet med tilsynelatende mer humor enn vett er tilbake. På sitt 14. album er høggera i Vazelina maritimt antrukket som sønner av sønner av Røkke'n'Gjelsten, uten at de er så fryktelig morsomme.

Men med vett nok til å lage noe som sikkert selger solid, og P1- og P4-spilles til glede for fans i alle fasonger. Med andre ord: Showbiz-kameratene er tilbake med et album som ikke overrasker, noe jeg skulle ønske de gjorde - bortsett fra et par forsøk som bare forvirrer. Musikalsk kjenner vi Vazelina Bilopphøggers så altfor godt, der de bajaskjører på sin egen Route 66 et sted på Hedemarken. Typisk 50-tallsrock blir utstyrt med norsk pass og norske tekster med tettsittende bygdetilpasning. I tillegg kommer nyskrevne låter signert Eldar Vågan.Det er flere måter å tilnærme seg Vazelina på, men hvis du ikke er med på banalpremissene totningene legger til grunn, kan det gå som med meg - jeg ramler av. Uten å bli tatt for å være humorløs: jeg faller ikke for tekster som stort sett omfatter respatex-sex, røykesug, fedme, kusmaballer, kvinnfolk & villmenn, latexunderliv på 12 volt og døde menn på bygdefest. Hvis det er ironisk ment, hvor er så ironien? Sorry. På ordlek-låt «Baron uten bar» burde ordspillmester Øystein Sunde vært koblet inn som konsulent: Da hadde albumet blitt én låt kortere. Jeg venter vel ikke at Vazelina skal behandle noe som helst seriøst, men jeg blir nærmest satt ut av sosialrealismen i Vågans «Åmotfors - Sköna Värmland». Vokalstemning og innhold nærmer seg Erik Bye i fylde, men mener sanger Sandvik det han synger, eller blir han bare pompøs? Jeg vet ikke. Hvordan kan jeg det? Tittellåta begynner bra, men tryner sørgelig sammen med septikkjøreren som tjener for dårlig. «Ingenting er slik det var» er en stemningsfull låt som det absolutt er mulig å få noe ut av. Men én ting til skal de ha: Vazelina låter bedre enn Christer Sjögren og Vikingarna de synger om og streber etter i «Blue Hawaii». Hører jeg ironien her, eller ...