Hæren og utfordringene

Forsvaret vil snart oppleve et grovt misforhold mellom oppgaver og kapasitet

GENERALMAJOR SØLVBERG

, Generalinspektør for Hæren, mener at jeg både er dårlig informert og tynget av gammelt tankegods i min vurdering av Forsvarets planlagte styrkestruktur. Det får så være, det bekymrer meg i grunnen mer at Sølvberg er mer opptatt av akkurat det, og av å framheve den nye Hærordningens fortreffelighet, enn av å drøfte de reelle problemer Hæren kommer til å møte.

Den planlagte Hæren, med bare én delvis stående anvendelig brigade, blir for liten i forhold til oppgavene den har fått i Stortingsproposisjon 42. Sølvberg har selv argumentert godt for dette i Norsk Militært Tidsskrift (4/2004). Stortingsproposisjon 42 har som mål at «oppgaver, struktur og ressurstilgang skal være i balanse». Det kommer ikke til å gå, både Hæren og Forsvaret som helhet vil snart oppleve et grovt misforhold mellom oppgaver og kapasitet. Dette kommer mer som følge av endringer i verden rundt oss de siste årene enn av omleggingen av Forsvaret.

Sølvberg har naturligvis rett når han hevder at Hæren aldri har vært mer fleksibel. Han kan med rette være stolt av Hæren sin, den har aldri vært bedre enn nå. Og den kommer til å bli enda bedre. Men det skulle da også bare mangle etter et godt tiår med uavbrutte møter med virkeligheten i en rekke tøffe operasjoner. Etter å ha argumentert nesten like lenge for at Norge burde satse på stående styrker med vervet personell, ønsker jeg meg ikke på noen måte tilbake til en diger massehær, slik Sølvberg later til å tro.

ER DEN STRUKTUREN

man har valgt den best egnete i forhold til utfordringene? Internasjonalt debatteres nå om man bør prioritere evne til meget hurtig deployering eller evne til å stå lenge med store styrker i et operasjonsområde. Donald Rumsfeld ønsker hurtighet for å vinne kriger, men utviklingen i Irak og Afghanistan viser behovet for volum, utholdenhet og evne til å bygge sikkerhet. Også Norge må ta stilling til slike spørsmål. Hjemme trengs, slik jeg ser det, først og fremst rask, selvstendig fellesoperativ reaksjonsevne. Ute bør Norge bidra både til reaksjonsstyrker og pågående operasjoner.

Det er de sistnevnte som krever mest volum, spesielt for Hæren. De krever også godt utdannede og robuste styrker. Men reaksjonstiden er lang, et år eller mer, og behovet relativt forutsigbart. Den nye hærordningen har ikke noe system for å produsere slike styrker utover den ene anvendelige brigaden.

Dermed vil man enten måtte redusere norske bidrag til slike operasjoner, noe som ikke er spesielt ansvarlig - behovet er stort, eller overbelaste de få styrkene man har. Det er heller ikke ansvarlig. Og det er vanskelig å være tilgjengelig og fleksibel om personell og avdelinger er dynget ned med oppdrag. I Danmark, som har færre sikkerhetspolitiske utfordringer og et mindre forsvarsbudsjett enn Norge, planlegges en hær med to anvendelige brigader, en stående for hurtig reaksjon og en med lavere beredskap for å ivareta langvarige operasjoner.

FOR REAKSJONSEVNEN

hjemme og ute trenger Hæren anvendelige avdelinger som selvsagt må organiseres slik at innsatsstyrker kan skreddersys for hvert oppdrag, men også for å maksimere synergieffekter på de mest hensiktsmessige nivåer både innenfor og mellom forsvarsgreinene. Er det da hensiktsmessig å organisere innsatsstyrkene i en brigade? Sølvberg hevder at organisasjonsmodellen er hva man gjør den til og at brigaden og bataljonene bare er rammer rundt enkeltkapasiteter. Jeg tror ikke Sølvberg mener det. I så fall er det et, hva skal man si, - interessant - synspunkt fra en general. Organisasjon av større militære enheter har, hittil, dreid seg om å skape synergieffekter slik at helheten blir større enn summen av enkeltkapasiteter. Men selve organisasjonen påvirker naturligvis også planlegging, trening og doktrineutvikling. I Hærfra (5/2004) sier Sølvberg at enkeltkapasitetene er Hærens viktigste «leveranser» og at samvirke med allierte hæravdelinger er viktigere enn fellesoperasjoner med andre forsvarsgreiner. I den belgiske hær ville dette kanskje vært uproblematisk. Mitt poeng er at Norge, i motsetning til de fleste småstater på kontinentet står overfor utfordringer som fordrer at landet både må bidra substansielt internasjonalt og opprettholde en evne til å operere militært på egen hånd.

Det siste begrenser dessverre Norges muligheter til å rasjonalisere gjennom militær integrasjon og internasjonal arbeidsdeling. Derfor må Norge bruke mer på forsvaret enn disse landene. Og derfor bør norske generaler i alle Forsvarsgreiner tenke helhet, ikke bare underleveranser.

Tror noen at Norge noensinne vil sende ut sin eneste anvendelige brigade i internasjonale oppdrag under en internasjonal krise? Og hvor relevant er en slik brigade i nasjonal sammenheng om den har en reaksjonstid på 180 dager? Er det ikke da bedre å organisere Hæren slik at tenkingen fokuseres på realistiske og relevante bidrag i de mest sannsynlige scenarier hjemme og ute? Storbritannia og Frankrike har gått i bresjen for at EUs nye reaksjonsstyrker skal bygges rundt stridsgrupper med ca. 1500 soldater og befal. Norge kunne bygd sine styrker rundt lignende konsepter, for eksempel under 6. Divisjon.

JEG ER SKEPTISK TIL

at alle Hærens kampbataljoner blir mekaniserte. For det første er det meget vanskelig å deployere en tung styrke raskt, altså med fly, inn i et stridsteater langt hjemmefra. Sølvberg bagatelliserer dette problemet; Hæren har jo allerede sendt mindre enheter med tungt materiell til Irak og Afghanistan. Men dette er med respekt å melde, små styrker og etablerte operasjoner. NRF kan bli satt inn som første avdeling (initial entry) i nye krigsoperasjoner, og det er noe ganske annet. Operation Airborne Dragon, i Nord-Irak våren 2003, er det eneste eksempelet på innsetting av en tung, mekanisert styrke på størrelse med Telemark bataljon (TMB) fra luften i krig. Men det tok 30 turer med C-17 strategiske transportfly for å fly den inn i området og 150 til for å holde den operativ i to måneder (Se Military Review nov. 2003). Hvor sannsynlig er det at Norge, selv i NRF, vil få tilgang til transportkapasitet av denne størrelsesorden? Jeg skjønner godt at Sølvberg vil ha tungt panser for å sikre soldatene best mulig, men meget høy beskyttelse og meget rask innsetting over lange avstander lar seg ikke forene. For det andre gir en ensidig mekanisert hær Forsvaret færre strenger å spille på enn om man for eksempel hadde beholdt en jegerbataljon. Det ser også ser ut til at ambisjonene for ISTAR-bataljonen tones ned. Dette er avdelinger stor med evne til å samle inn informasjon som raskt kan utnyttes, for eksempel av luft- og sjøstyrker. Dermed får Forsvaret mindre evne til å drive nasjonale fellesoperasjoner enn det kunne ha fått.

BÅDE HÆREN OG FORSVARET

som helhet blir bedre enn før. Men oppgavene har også blitt mer presserende, mer krevende og mer varierte enn før. Dermed vil prioritering av ett viktig felt raskt slå negativt ut på andre like viktige felt. Stortingsproposisjon 42 er en kabal som ikke går opp.