Hærverk light

Med nyjournalistikkens sans for detaljer og sjargong skildrer Torgrim Eggen platebransjens bakgård. I et mylder av autentisk kjendiseri slokner den utbrente rockstjernen, alkoholisert og impotent.

Torgrim Eggens roman «Den nye Dylan» er en underholdningsroman som er mer underholdende jo mer kjennskap man har til de indre sirkler i norsk musikkbransje. Eggens hovedperson er det oppdiktede, men likevel gjenkjennelige, norske popmusikkfenomenet Sverre Sæverud. I tillegg myldrer boka av autentiske skikkelser fra norsk underholdnings- og medieliv.

For uinnvidde risikerer Eggen at boka får preg av en antropologisk rapport om dyrene i hakkebakkejungelen, der de vanligste dyreartene er rovdyr som plateprodusenter, musikkmarkedsførere, TV-kjendiser m.m., samt diverse smågnagere, først og fremst rockjournalister. Hvor stor interesse en slik rapport har, vil salgstallene vise når det nærmer seg jul.

Eggen har skrevet en blanding av satire i forfengelighetens marked-sjanger og en undergangsroman av typen hærverk light. Boka bugner over av myter, vandrehistorier og anekdoter fra rockens og medienes verden. Eggen har en nyjournalistisk sans både for detaljer, sjargong og miljøskildring, en egenskap han har dyrket som reporter og som han her nyttiggjør seg som skjønnlitterær forfatter.

Mot stupet

«Den nye Dylan» forteller om en utbrent musikkstjerne og siste fase i hans omstendelige, men uunngåelige, vei mot undergangen. Alkoholisert og impotent, men full av villstyrt energi, ramler han som en såret okse mot sverdet. Alt som blir igjen er et dumpt klask idet han tar bakken. Denne tragikomiske fortellingen om suksessens nedbrytende kraft bringer i og for seg ingen nye psykologiske eller sosiale innsikter til torgs, men den forteller en del om avstanden mellom løgn og sannhet når en skjebne som Sæveruds blir utlagt i diverse medier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det mest forfriskende med Eggens versjon er at boka er full av bak kulissene-glimt fra en verden som kan oppleves både som kynisk, absurd og kommersiell milelangt over grensen for det anstendige. De som burde ta denne boka på alvor, er først og fremst plateselskapene, som i denne boka beskyldes for å være betydelig mer opptatt av penger enn av musikk.

Verdighet

Men det er dessverre ingen grunn til å tro at Eggens provokasjon kommer til å utløse noen debatt om musikkutgivelse. Den slags problemstillinger kommer til å drukne, ikke bare i Eggens egen mediestøy, men også i mengden av kjendiser som svirrer omkring i hans oppdiktede, men høyst gjenkjennelige, univers. Teksten myldrer av navngitte personer som er påklistret mer eller mindre treffende ironi fra Eggens side. Mens man leser, blir man mer opptatt av å sjekke om karakteristikkene til Eggen stemmer enn av det dypere temaet i boka, som dreier seg om å bevare verdigheten og integriteten i vår tids mediesirkus.

Til tider virker denne boka som en overdose av den type samtaler innforståtte rockjournalister fører når de møtes på plateselskapenes releasepartys for å utveksle sladder og bli servert gratis forfriskninger. Boka forteller en del om mytene som dyrkes når disse miljøene fungerer på sitt mest tanketomme. Som parodi er boka både vittig og treffende. Ikke minst er Sæveruds dylanske sangtekster, diverse platetitler og diverse fingerte sitater fra blader og aviser tatt på kornet.

Navneregister?

«Nittiåra må være det tåpeligste tiåret så langt,» heter det i en av bokas mange samtaler, og for framtidige lesere vil denne boka muligens være en grei innføring i det norske medievirvaret like før det andre tusenårsskiftet i gjeldende tidsregning.

Boka burde for øvrig vært forsynt med et navneregister, slik at de ivrigste leserne de som venter å finne seg selv omtalt (ja da, Anne Holt er også med, på side 198) slipper å lese mer enn høyst nødvendig. Det er all grunn til å tro at denne boka er den som kommer til å bli - om ikke mest lest - så i alle fall mest bladd i denne bokhøsten.