VELTET: Slik så det ut da Karoline Grimsmo besøkte sønnens grav i dag. Foto: Karoline Grimsmo
VELTET: Slik så det ut da Karoline Grimsmo besøkte sønnens grav i dag. Foto: Karoline GrimsmoVis mer

Hærverk på graven til min lille engel

Ja, hva skal man si til noe slikt? Ganske mye skal jeg si dere!

Meninger

I dag har vært en kjempefin dag med venner og familie. Vi har gått i barnetog, vært innom en skoleplass og spist pølser, boller og kaffe. Vi har dratt på besøk til min storesøster som inviterte på grillfest for familien. Der hadde vi det veldig hyggelig med god mat, fantastisk familie og herlig vertskap. En kjempefin 17. mai, med sol og fine mennesker rundt oss. Høres ikke dette ut som noe man ville legge seg ned i sengen, utmattet etter en deilig dag med ett smil klistra rundt munnen før man sovnet? Jo, det syntes i hvert fall jeg.

Helt til... Min søster nevner at graven til Liam Sebastian hadde veltet i natt. Hun hadde fått beskjed om dette, og at den var satt opp igjen. Jeg fikk en vond følelse med en gang. Selv om jeg prøvde å skjule at det var vondt å høre, tror jeg det syntes. De rundt meg sa at det kunne skje på grunn av vind, at steinen var tung og ikke var gravd ned godt nok, at det kunne være på grunn av tæla i bakken. Etter 5 år, natt til 17. mai, så var det ikke vanskelig å skjønne at noen hadde vært ufin. I hvert fall ikke for meg. Og det ble bekreftet da jeg gikk inn for å lese på nyhetene på vei hjem.

Hva er det som får folk til å gjøre dette, hæ? Hva er det som er morsomt med det her? Dette er det eneste vi har, vi som sitter igjen uten vedkommende hos oss. I mitt tilfelle, min sønn. Min sønn som døde kun 8 timer gammel. Min sønn jeg hadde sett en hel fremtid med. Min sønn jeg hadde lagt planer for. Min sønn jeg hadde tusenvis av drømmer med og for. Min sønn som dessverre døde på tragisk vis. Hvor vi istedenfor å reise hjem fra sykehuset med den vakre velskapte gutten på 4,5 kg og å oppfylle alle disse drømmene med, måtte planlegge begravlese for dagen etter han var født. Hvor vi som familie stod sørgende igjen med mange ubesvarte spørsmål, med grenseløs sorg, med sinne og med ett barn for lite. Det eneste vi kunne gjøre var å gi ham en verdig avskjed med venner og familie. En verdig gravplass, med tente lys og friske blomster. Med leker, med engler og med hjemmelaget pynt. Og det fikk vi til. For selv om han ikke er her med oss, har han rommet sitt i sin englehage som vi er svært knyttet til, og som er hellig for oss.

Og dette, det betyr ingenting. Hva som var grunnen bak, det vet jeg ingenting om. Men jeg vet at om jeg hadde fått tak i dem som gjorde dette, så hadde de ikke syntes at det som tydeligvis var så morsomt i går, var like morsomt i dag. For det her, det er både sykt, slemt og så innmari provoserende!! I mitt hode, er de som har gjort dette syke. Noe har gått galt ett sted. Enten det, eller så er IQ'en veldig lav og de ikke forstår konsekvensene.

Jeg kom hjem etter besøket, badet guttene mine, og la dem i seng. Holdt masken så godt jeg kunne. Selv om jeg vekslet mellom å være både sint og veldig lei meg på innsiden. Når roen traff hjemmet, da kom tankene, og tårene. For ja, det var det de oppnådde. En mamma som ble sittende på slutten av 17. mai-kvelden, helt alene å gråte. Gråte av sinne, og gråte av sorg. Gråte av at noen har ødelagt hvileplassen til engelen min med vilje. At noen har brukt makt, og dyttet eller sparket på gravsteinen hans. At noen har trampet over vår private sone, som for oss er hellig. Gråte over at sorgen får plass til å bryte seg frem igjen, og minner som strømmer på. Gråte for at jeg sitter på 17. mai med to fine gutter, og ikke tre. Gråte for gutten min, som etter alle disse fem årene, ennå ikke har fått fred.

Og til dere som gjorde dette, her er noen ord til dere. Min første tanke var voldsom, jeg ville dere vondt. For selv en englemamma har løven i seg. Den største av dem alle vil jeg tørre å påstå. Jeg ville vite hvem dere er, og ta dere. Jeg ville gjøre slik at dere fikk vondt, dere også. Men hvem ville det ha hjulpet? Nå vil jeg dere skal vite at fordi dere har hatt det morsomt, har dere ødelagt dagen og kvelden til mange. Jeg vil dere skal vite at fordi dere har hatt det morsomt så har dere fått andre til å gråte. Dere har revet skorpen av mange sår. Dere har gjort oss mer vondt. Jeg vil dere skal vite at jeg syntes dere er råtne som velger å ødelegge hos noen som ligger på sitt aller siste hvilested. Hvor feige dere er, som går løs på noe som er så sårt. Jeg skulle ønske dere var modige, noe jeg ikke tror dere vil være, men jeg skulle ønske dere hadde stått frem. Møtt oss, møtt meg, så jeg kunne sett dere inn i øya og forklart dere hva dere faktisk har gjort. For det tror jeg ikke dere helt forstår? Hadde det vært like morsomt som i går? Å se meg inn i øya, som vekslet mellom sort og tårefylt? Hørt meg forklare hva dere hadde oppnådd med fantestrekene deres? Hva historien bak den store englegravsteinen dere veltet var? Den som hadde norgesflagget, nyplantet blomst og lekebiler rundt seg. Historien bak alle gravsteinene dere veltet, hva dere egentlig har gjort? Jeg regner ikke med dere står frem, men om dere hadde gjort det, er jeg helt sikker på at dere hadde fått opp øya, og kanskje, bare kanskje, lært en lekse. Dere burde skamme dere !

Innlegget ble først publisert på grimsmo.blogg.no.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook