Hærverk

«Du må betale for skadene, sier bartenderen.»

Min ektemann

slår vilt rundt seg. Personalet på kafeen, som hittil har vist seg ganske tolerante, begynner å se bekymret i vår retning.

Vi er på tur til København sammen med en del kolleger av min ektemann. Etter å ha tråkket litt rundt har vi søkt tilflukt på stedet Heaven. Der foreslår jeg å leke mimeleken med boktitler som tema. Stemningen er fin. Lenge går alt utmerket.

Jeg buster håret

og sover i et forsøk på å illudere «Sovende floke». Folk gjetter det ganske raskt. Mattis later som om han kjører bil. Vi gjetter på «On the road», men han rister på hodet. Ingen forstår helt hva han prøver på. Så forsøker han å dele seg selv på midten. Responsen er fortsatt dårlig. Først når han legger seg med overkroppen limt mot gulvet og beina rakt i været, skjønner et lyst hodet at det dreier seg om romanen L.

Kjetil forsøker å drukne seg. Her er vi også blanke. Selv ikke da han peker intenst på stearinlyset skjønner noen at det dreier seg om «Til fyret» av Virginia Wolf.

Stemningen er

forholdsvis høy da min ektemann begynner å gå løs på inventaret i baren. Først slår han ganske forsiktig på det forgylte speilet bak oss. Så slår han litt hardere, og glasset dirrer faretruende. Folk rundt bordet begynner å flytte litt usikre på seg. Min ektemann smeller en kaffekopp i bordplata. Koppen etterlater seg et stygt hakk.

Hærverk

De fleste ser spørrende på meg som for å få bekreftet om det er noen reell fare eller ei. Jeg prøver å late som ingenting.

-  Er han ofte sånn?, hvisker jenta ved siden av meg.

-  Jeg kan ikke huske at han har gjort akkurat dette før, svarer jeg uten å være sikker på om dette kan berolige noen eller ei.

Så gjør min ektemann noe

som burde føre til en raskere innføring av røykeloven i Danmark. Helt uten videre tar han det stappfulle askebegeret fra nabobordet og kaster sneipene rundt i lokalet.

Den grå asken drysser over flere av gjestene i lokalet

-  Det er sjefen vår, sier Mattis unnskyldende.

Nå har en fra den hittil så liberale betjeningen bestemt seg. Han kommer mot bordet vårt med en stram mine.

-  Jeg må be dere om å gå. Hvem av dere skal betale regningen, spør han.

-  Sjefen vår, sier Mattis.

-  Og hvem er det?

Han peker på min ektemann, som nå nøyer seg med å slå litt formålsløst i bordet, mens han skriker: Kom igjen, kom igjen, da! Er dere helt ute, alle sammen?

Vi ser spørrende på ham.

Bartenderen legger ei hånd på min ektemanns skulder.

Min ektemann river seg løs.

-  Kan ikke engang du det? «Hærverk» av Tom Christensen? Og nå som vi er i Danmark og alt! Er de ikke håpløse, sier han og henvender seg oppgitt til bartenderen.

-  Du må betale for skadene, sier bartenderen og peker på speilet og hakket i bordet.

-  Betale? Jeg? Hvis noen skal betale, må det jo være dem!

Min ektemann peker på oss som sitter rundt bordet.

-  Hadde ikke de vært så fordømt dårlige til å gjette, ville det aldri ha kommet så langt.

Min ektemann stopper et øyeblikk opp og forklarer overraskende pedagogisk hva saken dreier seg om.

-  Har dere ikke hørt om Tom Christensen? utbryter bartenderen opprørt og klasker regningen i bordet foran Mattis.

-  Ja men, det er sjefen som ... kommer det nølende fra ham, men det hjelper ikke.

VILTER EKTEMANN: Dagbladets spaltist Selma Lønning Aarø.