Hagen-kvartettenOverskudd og inderlighet

Dyptloddende Sjostakovitsj fra mestere i faget.

CD: Om Quatour Mosaïques, som nettopp besøkte Oslo, er en sterk kandidat til betegnelsen verdens beste strykekvartett så er Hagen-kvartetten så visst det samme. Og kvartettens posisjon blir ikke akkurat svekket av deres siste utgivelse, viet Sjostakovitsj, på Deutsche Grammophon.Har man hørt strykeorkesterversjonen av Kvartett nr. 8, er møtet med originalversjonen for strykekvartett, opusnummer 110, nesten sjokkartet. Det som syder av liv og smertefullt uttrykk i orkesterversjonen framstår her som radikalt nedblendet - og virker derfor sterkere, om enn på en annen måte. Der hvor strykerorkestret bruser, formulerer kvartetten seg mer rett på sak. Bare Sjostakovitsj\' usedvanlige formfølelse i nettopp dette verket, som ikke rommer en likegyldig takt, gjør uttrykket til å bære.

UTGIVELSEN TOPPER SEG i den 8. kvartetten. Men også de to andre kvartettene på cd-en, nr. 3 og nr. 7, blir mesterlig spilt.Det er som om Hagen-kvartettens tette samspill og utsøkte frasering hjelper komponisten på vei, forbi fyllstoff og alle tilløp til tomsnakk. Det gjør ham mer inderlig, på en merkelig mer objektiv måte. Jeg tror ikke vi kunne ønske det bedre.Freiburger Barockorchester er også en gjenganger i disse spaltene, og fortsetter seiersgangen gjennom barokkens verden, fortsatt på Harmonia Mundi. Nå har de gitt seg i kast med Locatelli og hans opus 1. Locatelli satset frisk for å spille opp mot, og overgå, den store mesteren i sjangeren Concerti Grossi , nemlig Corelli. Og nettopp den uforbeholdne sansningen blir varemerke, både for komponist og utøvere på denne utgivelsen. Locatelli tar ut de helt store svingene for å overbevise sitt publikum, og Freiburgerene følger opp, med en drahjelp som setter dem i særklasse blant tidas større barokkorkestre.Oslo-Filharmoniens ferd på platemarkedet for tida, er ikke så lett å bli klok på. Men nå er de nettopp kommet med en utgivelse under tittelen «Symfoniske dikt» på Simax, som lover godt. Tittelen skjuler komponistene Johan Svendsen og Johan Selmer, førstnevnte representert med «Sigurd Slembe» og «Zorahayda», Selmer for sin del med «Karneval i Flandern» og «Prometheus».

DET ER MICHAIL JUROWSKI som dirigerer, og det er et heldig valg. Vi husker ham for glimrende prestasjoner i konsertsalene med Oslo-Filharmonien, og han spiller så visst opp til forventningene på cd. Særlig i Svendsen får han fram den varme og distinkte klangen i orkestret som vi forbinder med Jansons og gjengen på sitt beste, og han velger seg også tempi som forbyr dødpunkter.Selmer-verkene blir en litt annen sak. Ikke fordi orkestret og Jurowski tar lettere på dem enn på Svendsen. Men i sammenstillingen av de to blir det så altfor opplagt hvem som er den beste komponisten.Det er selvsagt ulempen med en kulturhistorisk motivert og finansiert utgivelse, fordi de gode intensjonene legger seg som en film over produktet. Intensjonene forblir de beste de, men som kunstnerisk produkt kunne vi ha ønsket oss en annen kobling, særlig når orkestret og Jurowski lykkes så bra.