Hagens kvalmende vaksine

JENS STOLTENBERG

foreslår i en kronikk i Dagbladet den 19. februar at Norge tar på seg ansvaret for å sikre vaksiner til alle verdens barn. Stoltenberg har beregnet dette til å koste oss 1 milliard. Carl I. Hagen svarer dagen etter at han vil ta denne tenkte milliard tilbake, og gi den til norske sykehuspasienter. Morgenmaten setter seg fast i halsen og kvalmen stiger.

Det skal mot og innsikt til å fremme et forslag á la det Stoltenberg gjør. Mot fordi det er liten politisk gevinst å hente. Den norske politiske virkeligheten gir lite mediepoeng, eksponering eller økt velgeroppslutning for positive innspill som angår fattigdom, helse eller miljø i sør. Politiske utspill angående hjemlige lønnskrav, lavere priser, reparasjonskirurgi og lavere avgifter, derimot, gir mye oppmerksomhet

Det kreves innsikt fordi den vil nødvendigvis måtte føre til et konsekvenser. «Tradisjonelle» miljørelaterte helsefarer er hovedkilden til dårlig helse for flertallet av barn i verden, og den underliggende årsaken er fattigdom og mangel på ressurser. Dette fører til biologisk forurensning av drikkevann, ved at vannkilden blir forurenset av søppel, menneske- og dyreekskrementer, og at parasitter, bakterier og virus etter hvert herjer fritt i kroppen. Diaré er som regel resultatet, og dette krever nesten 2 millioner barneliv årlig. På grunn av dette har flere barn dødd de siste 10 årene enn alle mennesker dødd på grunn av krig siden 2. verdenskrig! Dette fører til økonomisk stagnasjon.

STOLTENBERG TAR TAK

i en bit av denne bredere problemstillingen og sier at det mangler 1 milliard kroner årlig for i det minste å få vaksinert alle verdens barn, slik at de kan overleve noen av de vanligste barnesykdommene, til tross for at de er magre og lider under dårlige oppvekstvilkår. Men Stoltenberg innser at dette ikke kommer av seg selv; noen må gå foran med et godt eksempel. Derfor foreslår Stoltenberg at vi i Norge gjør det, at vi har den nødvendige utålmodigheten for å ta på oss det ansvaret.

Carl I. Hagen vil gjerne fremstå som statsmann, ansvarlig og som en mulig Statsminister. Av en mulig statsministerkandidat forventer de fleste av oss større grad av empati og innlevelse med de som virkelig er de svakeste på den globale arena; fattige barn i sør. Å sette norske sykehuspasienter opp mot dette er i beste fall kvalmende, i verste fall en total vaksinering mot Hagens politiske ambisjoner.